" Da Vesla kom til verden, det var i mai da gauken gol, sa mamma at det lyste av vårgrønt og av sol. . . " Ingenting kan vel sidestilles med lykkefølelsen over et nyfødt og velskapt lite barn, Men hva om det barnet du fødte ikke er såkalt velskapt. Om du ikke kan se for deg en normal fremtid for dette barnet. - enda verre om du og dine har fordommer mot et slikt avvik. Minnene om Liv blir så sterke nå som vi er inne i prosessen med å overdra huset og eiendommen hennes. Liv blei født på UNNs fødeavdeling en aprildag i 1970 og døde her hjemme en aprildag i 2010. Jeg fikk ganske snart mistanke om Down Syndrom, men på fødeavdelingen sa de ingenting. Lykkefølelsen min blei blandet med uro og usikkerhet. Hvordan ville det bli å komme hjem? Hvordan ville hun bli mottatt av de nærmeste -far og søsken - besteforeldre, tanter og onkler og ellers folk i bygda? Jeg var ikke istand til å fortelle Arne om min mistanke, Isteden bestilte jeg en legetime og påla han til å bli med og overlot til legen å informere om situasjonen. Etterpå mannet vi oss opp og fortalte de andre fire barna våre om lillesøsterens avvik. Da falt den tyngste stenen bort. De tok beskjeden som den selvfølgeligste ting av verden. Ja, eldstemann Jarle sa det med rene ord :"Det har vi sett for lenge siden, men det gjør vel ingenting". TAKK TAKK for det! Det var den største lettelsen å få for oss. I denne perioden var det at ansvaret for psykisk utviklingshemmede skulle normaliseres og overføres fra Åndsvakeomsorgen til stat og kommune - den såkalte HVPU-reformen var på trappene. Sånn sett var Liv heldigere enn mange før henne. Praktiske vansker i forhold til det offentlige var en ting, folks holdninger noe annet. Det manglet ikke på "gode råd" om å sende henne til en institusjon, for hun ville ikke kunne gå på skole og motta slik lærdom.Liv blei ikke sendt bort. I stedet gikk hun to år i barnehage, ni år på Elvebakken skole og tre år på Alta videregående skole. Hun lærte både å lese og skrive ,til og med på engelsk. Hun lærte en del tallforståelse og en masse praktiske ting. Men ikke minst lærte hun oss å se verden med nye og bedre briller. Hennes gode humør og hjertelige latter smittet alltid over på omgivelsene. Hun hadde en nesten fotografisk hukommelse, og hennes interesse for sport, idrett og musikk førte til en masse fine bekjentskaper. Det som i utgangspunktet hadde sett litt negativt ut , blei omsnudd, Liv blei den største rikdommen og velsignelsen vi kunne ha fått. Ikke minst setter tanteungene hennes pris på alt de lærte med Liv og den ballasten de fikk gjennom henne. Det blei et stort savn da hun blei borte. Det var stor enighet om inskriftsjonen på gravsteinen hennes på Kåfjord kirkegård der det står :"Takk Liv for at du kom til oss ! Du satte dype spor og beriket oss alle."
Posted on: Fri, 12 Jul 2013 02:31:32 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015