Egentlig så vet jeg ikke om jeg skal være i godt humør eller være ingenting. Nærmest ingenting føler jeg nå. Har ikke lyst til å gjøre noen ting heller. Reis til syden sier folk, du har tid til det nå. Men jeg har ikke lyst til å reise noen steder akkurat nå. Jeg er ikke i feriemodus. Dessuten må jeg ha ferieklær og hvor får jeg det midt på vinteren. For det har jeg prøvd før, lette i alle butikker i tre kommuner, men fikk samme svar om at sommertøyet var enten utsolgt eller sendt til lager for neste års sesong. Nei, det er nok best å holde seg hjemme. Sitte inne foran tvn og gjøre ingen ting. Men egentlig er det er nok å ta seg til inne når jeg tenker meg om. For klokka 17.00 begynner Derrick. Men før Derrick er ferdig, vet jeg som oftest hvem morderen er hvis jeg ikke har sovna da, jeg pleier det når den første halvtimen er gått. Men holder jeg meg våken - for Derrick er rask i vendiga, da mister jeg ingen ting og kan med god samvittighet sette over til Poirot hvis han er på tapetet. Han må jeg bare få med meg. Før i tiden leste jeg mye Agata Christie. Hun er genial. Men nå greier jeg ikke det lenger – det er for mange navn som skal holdes styr på og da går alt i surr. Må stadig bla om fra begynnelsen igjen for å få med meg ”hvem var nå det igjen da”. Og det blir så slitsomt. For hvis jeg skal lese bøker, må det være krim for jeg elsker det, noe annet er bare kjedelig. Jeg begynte på Hodejegerne av Jon Nesbø, men jeg fikk ikke tak i det jeg leste, så jeg gikk raskt over til Pondus. Han er fin, selv om det ikke er krim akkurat… Dette er vel som å banne i kjerka, men sånn er det nå en gang. Nå er det mye litteratur fra 2-verdenskrig å få kjøpt. Men jeg blir så matt av all terroren og all den umenneskelige infame ondskapen at jeg lar det ligge. En natt da jeg ikke fikk sove, fant jeg fram Donald – han er god å ha i søvnløse netter. Ikke blir man redd og kanskje få mareritt i ettertid som holder seg i kroppen flere dager i trekk. Nei, han blir jeg bare i godt humør av. Vel, jeg trenger ikke å bli i godt humør midt på natta, det er nok å bli trøtt bare. Det skulle tatt seg ut om jeg satt og gapskratta klokke fire om morran og mannen min blir vekt opp og forskrekket lurer på om det har tørna. Nei, jeg får holde latteren til dagslyset kommer og le sammen med ham – det er tryggest. Stakkars mann. Rart det med søvnen. Jeg er den siste som går og legger meg og den første som står opp. Barnebarna lurte lenge på om jeg bare var i stua og kjøkkenet døgnet rundt. Om jeg ikke hadde en seng. Sover du aldri du da bestemor, spurte jentungen en gang. Jo, det gjør jeg da svarer jeg spørrende, hvorfor spør du om det. Jo, du er alltid her du, når vi legger oss og når vi står opp, fikk jeg til svar… Å ja, det er for at dere skal føle dere trygge her, svarte jeg. Som om det hadde vært et problem. For noe må man jo si når unger spør. Vanskelig det noen ganger. Unger er rare. Anne Marie.
Posted on: Fri, 15 Nov 2013 16:56:42 +0000
Recently Viewed Topics
© 2015