...Et minstekrav å starte med når jeg skal avlegge stemme, er at jeg er 100 prosent sikker på at den går til et parti som har et klart standpunkt i spørsmålet om norsk EU-medlemskap. Her slår MDG lag med Fremskrittspartiet med sitt standpunkt: som parti velger de å være meningsløse. Unnskyldningen for en slik programpost, er at temaet ikke er aktuelt i dag. Men partier velges for fire år, og det er ingen angrefrist eller allmøter. Vi veit allerede mer enn nok om EU som trussel mot demokrati og velferd. Unionens viktigste oppgave er å være en spydspiss for frihandel, markedsliberalisme og en sentralbank i finanskapitalens tjeneste. Det er i dag klart at fri flyt av kapital, varer og tjenester er den dårligst tenkelige oppskrift for mindre transport, mindre forbruk og mindre ressursbruk. Når EU-spørsmålet virker så uaktuelt nå, er det selvsagt fordi hele EU-prosjektet er i krise, og at et eventuelt norsk medlemskap må bygge på euro som valuta. Men selvsagt er det også en følge av at EU-motstanden holdes levende, at organisasjonen Nei til EU er en formidabel kunnskaps- og beredskapsbase, og – ikke minst – at det føres en kamp i store deler av fagbevegelsen. Det siste bunner naturlig nok i de kraftige angrep som både EUs grunnlov, direktiver og rettskjennelser betyr for vanlige arbeidsfolk. MDG sier altså er dette arbeidet er dem uvedkommende, og vi får ta dem på ordet. Men det gjør valget enklere: Jeg kan ikke kaste bort stemmen på et parti som ikke helhjertet deltar i denne kampen. Det er merkverdig at ingen snakker noe særlig om dette i valgkampen. Det tjener bare dem som gir seg opportunismen i vold og vil sanke stemmer i alle leirer. I mitt politiske univers henger miljøbevegelsen, motstandsbevegelsen mot EU og fredsbevegelsen nøye sammen. MDG har formuleringer som både legger ikkevoldsprinsipper til grunn og går inn for Nato-medlemskap. Det siste skal riktignok ha som forutsetning av MDG får gjennom reformer som omdanner Nato fra å være en angrepsallianse for USAs globale interesser til å bli en del av fredsbevegelsen. Det er bare å ønske lykke til, men å kritisere Nato for å være Nato er – for å bruke et språk mange i MDG vil forstå – som å bebreide leoparden for ikke å kvitte seg med sine flekker. Men er det ikke miljø som tross alt er aller viktigst? Jo, men det handler både om analyser og om løsningsforslag. Vi er mange på venstresida som er bekymret når miljøspørsmål i blant framstilles som en serie saker det gjelder å finne ”gode løsninger på”, og at disse like gjerne kan finnes til høyre i det politiske landskapet. Akkumulasjonstvang (også i delprivatiserte statsselskaper) er ikke bare en liten utvekst som kan reguleres bort, men en forutsetning for et kapitalistisk system. Det handler ikke bare om enkeltkapitalisters grådighet, men om at de følger påbudet om å øke utbyttet eller dø. Jeg mener at dagens form for ressurssløsende forbruk er et problem. For å finne den viktigste drivkraften må vi imidlertid enda dypere. Eller kanskje er det i stedet teknologien selv som er problemet, og ikke det økonomiske systemet, slik to sentrale MDG-ledere nylig skreiv i Klassekampen? Å ta med seg ”det beste fra kapitalismen”, som er blitt MDGs nye standardformulering, er bare interessant hvis de kan fortelle oss hvor store mulighetene er for å få med seg Høyre på å avskaffe ”det verste fra kapitalismen”. I Klassekampen 22.7. gir Rasmus Hansson inntrykk av at noen reguleringer skal til for å få til en kapitalisme uten veksttvang, intet mindre. (”I en grønn økonomi kan vi bygge på det beste ved dagens markedsøkonomi, men veksttvangen er borte”). En slik holdning er fortsettelse av den «grønnvaskingen” av kapitalismen som enkelte miljøorganisasjoner med stor iver har deltatt i. Dette er selvsagt en stor og komplisert debatt som sprenger rammene for en kort artikkel, så jeg nøyer meg til å vise til John Bellamy Foster/Fred Magdoff: What every environmentalist should know about capitalism (New York: Monthly Review Press, 2011), samt til SV-medlem Knut Kjeldstadlis oppklarende kronikk i Klassekampen 30. juli om samme tema. Begge steder vises det hvordan sosialistiske løsninger er mer relevante enn noen gang, dersom de kombineres med økologisk innsikt og global rettferdighet. Det samme finner jeg i programmer og utredninger fra dem som staker ut Rødts miljø- og energipolitikk. De som mener at den tradisjonelle høyre/venstre-aksen ikke er det eneste av interesse i norsk politikk, har selvsagt rett. I nyere norsk historie, ikke minst i den EU-kampen som MDG velger å stille seg utenfor, er det også sentrum/periferi-akser, og det er i flere sammenhenger grønn/svarte-poler. Til dels finner vi flere av disse aksene innenfor de tradisjonelle partiene. Motstand mot oljeboring i Lofoten og EU-medlemskap finner vi som kjent også innenfor Arbeiderpartiet. I det siste tilfellet var det en forutsetning for seieren ved folkeavstemninga i 1994. Det som er problemet er at mange innenfor MDG i den aktuelle debatten nærmest avfeier høyre/venstre-aksen som irrelevant, og derfor går langt i å overse økonomiske maktforhold eller motstridende interesser. Jeg skjønner godt at de må gjøre det når de vil ha stemmer fra både SV-ere og høyrefolk, og når de skal rettferdiggjøre at de skal vente etter valget med å fortelle oss hvilket regjeringsalternativ de vil velge. Den spenningen ønsker jeg ikke å utsette meg for. Det kan heller ikke være noen fordel for den langsiktige miljøkampen at det blir spredt illusjoner om ”grønn kapitalisme”, som MDG ser ut til å sette sin lit til. Det forhindrer selvsagt ikke at Høyre kan bruke noe av det som trekkes inn i redusert sjukelønn og økte egenandel til å bygge flere sykkelstier, selv om dette må konkurrere med skattelette for rikfolk...
Posted on: Wed, 21 Aug 2013 07:47:56 +0000