Lidelsestrykk Da jeg cirka sju år gammel fikk overlevert en hel haug med bøker fra nær familie, var veien kort inn til upløyd fantasi. Der inne var jeg gutt, jente, skurk og politi, prinsesse, detektiv og stum. Og til tross for god tilgang på ( overfladiske) helter og heltinner, var det ingenting som kunne matche Elendigheten: Helen Keller, Jeanne d`Arc, lamme byttinger og spedalske; disse var mine, jeg elsket dem alle som en, men ingen så høyt som Topsy. Topsy i Onkel Toms hytte. Nå går Julle rundt med samme diagnose: Hun har et Lidelsestrykk. Muligens betinget av så smule farvann at fantasien begynner å drømme om en svømmetur i både opprømt & opprørt hav; alle behøver litt Dickens. Eller Annie. Etter at Julle så filmen ”Annie” først èn gang og deretter en trillion ganger går hun med fantasier om å bo på et barnehjem, hvor det virker som om det eneste man gjør dagen lang er å synge klokkeklart og sprette rundt sammen med andre småpiker. Dette er, så langt hun kan se, hennes beste mulighet for å kunne leve i ytterste elendighet. Da vi diskuterer mulighetene for at hun skal komme på et, gjør jeg oppmerksom på at et eventuelt opphold på barnehjem medfører at vi, hennes foreldre, enten må befinne oss i fengsel eller six feet under, samtidig med at resten av familien anses for å være lite egnet til å oppdra barn. Hun kysser meg trill rundt og bedyrer at til tross for at hun setter seg selv først, vil hun gjerne at vi skal være samlet enda noen år. Vi blir derfor enige om at jeg & Direktøren skal oppføre oss ordentlig, samtidig som hun skal fokuserer på noe annet. Idrett, for eksempel? Og vi melder henne inn på danseskole dagen deretter. I dag er det torsdag, og klart for Hip Hop. Direktøren er i utlendighet; han har med Bilen til flyplassen og jeg er hjemme med en Baleno uten vindusviskere. Og det er ikke dèt at de ikke virker; Direktøren bror & HerreJesus&Takk; nevenyttige bror, har vært innom og skrudd viskerne av. Motoren er gåen, alt er demontert og foran på den stakkars bilen min er det et slags åpent, bredt hull helt ned til hva som enn måtte befinne seg under panseret. Klokka er seks, og vi setter oss med leksene. Julle demonstrerer både et mulig sang-og dansetalent mens hun venter på inspirasjon til å gjøre lekser, og jeg teller sakte ned til bussen skal gå. Vi passerer i tid både den bussen vi burde tatt og den vi absolutt burde tatt; til slutt er vi der hvor jeg sier at nå må vi kjøre, med det kan vi ikke. - Hvorfor ikke, spør Julle. Bilen din står jo utenfor! M: ”Ja, det gjør den. Men onkel har skrudd av alt av vindusviskere, vi kan ikke kjøre bilen i dag; om politiet ser oss får vi bot. Julle: Vi tar den! Kanskje jeg endelig kommer på barnehjem? Vi to tar plass i en Baleno uten viskere og med et digert, avlangt hull som signatur; Julle speider etter mulige politibiler men må skuffet innse at hun skal på dansetrening på CC vest og ikke på barnehjem. Vi sussenusser i det hun løper inn i dansestudioet, og jeg sier jeg er glad for at politiet ikke stoppet oss og at hun fortsatt er blant oss. Hun snur seg kjekt, kaster på lokkene og svarer: ” Kanskje er de der når vi kjører hjem? I så fall må du sende med meg danseklærne når de tar meg; alle på barnehjemmet danser hele tiden!” og jeg nikker stumt, som min barndoms heltinne Helen Keller. Det er lidelsetrykket, må jeg minne meg selv på. Det er det som snakker. Og vi to tar bussen hjem. Bare sånn for sikkerhets skyld...
Posted on: Thu, 19 Sep 2013 19:45:27 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015