Oi! Kona er siktet og bøtelagt. Det er ikke nok å være klin edru, kjøre tre knop, ha på redningsvest og ha lys foran og bak i jolla. Politiet var nådeløse! Her er historien fra forrige uke. Vi limer den inn i hytteboka: Det er onsdag ettermiddag. Vi fire har avtalt å spise pizza i Mandal og få med oss den populære onsdagskonserten. De siste årene har vi rett og slett ikke vært inne i byen «by night». Båten må være perfekt på en dag som denne. Varmt, en liten bris fra øst – som helt sikkert stilner til kvelden. Vi tar den åpne Withen som måler 442 cm. Kvelden forløper slik vi håpet. Trivelig å møte Sverre fra Hekkholmen – og godt stemning på torvet – selv om noen nok hadde fått i seg litt for mye. Vaktene var imidlertid kjapt på pletten og tok hånd om dem som herjet i meste laget. I 2330-tida går vi til elva for å putre hjemover idet en tilnærmet fullmåne for alvor er i ferd med å feste seg på himmelen. Vi har fortøyd i en av båsene til Havnevesenet, tatt en telefon til verten i forkant, og forsikret oss om at det ikke skal betales – vi skal jo hjem på kvelden. Noe skeptiske blir vi når vi ser partystemningen om bord i noen av båtene som ligger i elva. Håper ikke de skal ut og kjøre med det første… Vi løsner fortøyningene og Mette, den av oss som har kjørt båt i Mandals-skjærgården lengst - siden hun var fire, er skipper i kveld. Søster Anne tar plass ved siden av. Redningsvestene er kneppet - og på. Herrene tar hver sin lykt – Arne lyser bakover – og holder lyset bort fra sjåførens ansikt. Jeg lyser fremover. Vi har kommet oss under den nye broa og et godt stykke til. Et sterkt lys – tilsynelatende fra ei kraftig krabbelykt «treffer oss bakfra» og en større båt freser litt på. Fyllerør? Vi stusser. Det gjentar seg en gang til. «Kan det være politiet, sier Anne». Nei, denne båten er mye høyere. Politibåten har vi sett mange ganger. Men hun har rett. Opp på siden av oss kommer to polititjenestemenn i sivil båt! Vi stusser litt på fremferden. De vil utføre promillekontroll. Helt topp! «I kveld er det nok lurt å sjekke en del. Det var nok noen på torvet som ikke burde kjøre båt», sier Anne. Polititjenestemennene sier lite. Med to Cola Zero på både sjåfør og co-pilot er det selvsagt ikke det fnugg av utslag på instrumentene. Det ser ikke ut til å imponere betjenten det grann. - Er dere kjent med reglene for belysning på sjøen, spør den ene av polititjenestemennene mens andre båter passerer oss i elva. - Ja, det skal vel være mulig å se oss fra alle kanter. Derfor har vi to lykter i sving, sier vi fornøyd. - Men dere skal ha lanterne som rekker 360 grader rundt – så her må vi reagere og skrive ut et forelegg på 1500 kroner. Det vil si, Mette fikk anledning til å velge mellom forelegg eller anmeldelse, men betjentene solgte ikke akkurat inn at anmeldelse ville kunne være en fin anledning for å forklare hvorfor straffen føltes urimelig. - Du spøker, sier vi og er overbevist om at det er tilfelle, men etter å ha lyst på mannen og sett ansiktet til betjenten skjønner vi ganske raskt at det slett ikke er tilfelle. Vi er lamslåtte. Vi trodde det å ta nødvendige hensyn og ha sikkerhet i fokus var det viktigste til sjøs. Inntil nylig hadde vi lanterne på båten, men denne ble stjålet for noen uker siden. Når sant skal sies har vi alltid synes det har vært tryggere å kjøre «krabbe-båten» i mørket med egne folk med lykter. Akterlanternen kunne lett blende oss – og i småbåt ønsker du å ha kontroll på hvor alle andre befinner seg! Vi viste ledningene og festeanordningen, men det gjorde heller ikke inntrykk på betjentene. Det hører med til historien at betjenten forklarte at vi skulle ha rødt og grønt lanternelys i tillegg, men han virket litt i tvil når vi spurte ham om at det virkelig kunne stemme for slike små båter som mest brukes til småturer, krabbeturer osv. Og mens boten skrives ut passerer en høylydt og godt befolket båt uten hverken lykt eller lanterne 15-20 meter unna på styrbord side. - Kan vi kjøre forsiktig videre, spør vi etter å ha fått boten – som viste seg å bli på 2000 kroner når betjenten fikk sjekket regelverket nøyere. Det er det nærmeste vi kommer et smil fra politimennene: -Nei, du får ikke oss til å si at dere kan kjøre videre! - Ja, skal dere taue oss til land da? - Nei, dere kan kjøre tilbake.(!) Og mens flere feststemte båter kommer motsatt vei i elva putrer vi tilbake. Vi registrerer ikke at politibåten stopper andre. Så fortøyer vi i den samme båsen som vi nettopp hadde forlatt, passerer de samme sprudlende menneskene i nabobåtene, setter oss i taxien og kjører hjem. Når dagslyset kommer drar vi tilbake og henter båten – stopper opp like ved politihuset, forklarer Havnevesenet den spesielle situasjonen og sier at vi selvsagt skal betale penger for båtens uheldige overnatting dersom de krever dette. - Jo takk, det kunne de godt tenke seg, sier en ung havnevert! Vi legger sammen bot, taxi og båtavgiften. 2400 kroner kom ekstraregningen på. Pizza og drikke hos Jonas B. kommer i tillegg - og var verd hver krone. Konserten var også veldig bra. Men 2400 var litt i meste laget… Og det var irriterende at vi ikke fikk den flotte måneskinnsturen hjem på det blikkstille havet. Det skal sies at den ene av politibetjentene virket lite komfortabel med situasjonen. Noe tilsier oss at han nok tenkte som oss – at det smarteste kanskje ville være å gi klar melding om å anskaffe oss lanterne, men at det ville være forsvarlig å fortsette turen hjem. Etter å ha blitt forelagt regelverket denne kvelden (og «googlet» loven i etterkant) skjønner vi at politiet er i sin rett til å utstede forelegg. Men i en del sammenhenger er det lov å anvende prinsippet om «sunn fornuft» - og kanskje burde politiet heller brukt ressursene sine denne kvelden på å promille-teste også andre båtførere på vei ut i sommernatta.
Posted on: Wed, 31 Jul 2013 19:43:51 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015