Store tårer som aller helst ville ha brast ut i en sirenelignende lyd i det hun hadde gitt så mye som et ørlite slipp. Hun er ikke et barn i trassalderen, men en ung voksen kvinne på vei inn i det ukjente. Og, det er lov til å la de strømme på, hun må bare tillate seg det. Tillate seg å trå ut av gjørma. Jeg kan se på utrykket til jenta at det knyter seg i magen og tårene presser på, men de kommer ikke forbi alle de strikte reglene hun har ovenfor seg selv. Hvis det finnes et helvete på jord tror jeg det er der hun befinner seg nå, i et kaos med overdådige følelser hun ikke aner hvordan hun skal ta hånd om. Hun løper avgårde i en rasende fart, flukt blir et naturlig valg for henne. Det meste av tiden bruker hun på å lage regler og rutiner for seg selv som hun huger etter å gjennomføre, noe som igjen bevisst eller ubevisst skal ta vekk de vonde følelsene. Det diffuse erstattes med noe så konkret som mat, og all dens utgreiinger. Jeg ser det er vondt for henne, og det aner meg at hun ikke ønsker og fortsette slik. Hun er fanget av suget. Hun er fanget i angsten. Jenta jeg snakker om er sterk og målbevisst, og har store drømmer hun ønsker å oppnå, men hun sliter med å bruke egenskapene til fordel for seg selv. Hun har ikke kommet dit enda, men hun er på vei. Nå sitter hun på sidelinjen og ser på at livets muligheter suser forbi. Hun rekker ikke det toget, da hun kun opptas med tanker hun innerst inne vet at bare gjør vondt verre. Et språk fåtallet har evne til å forstå. Hun streber etter å gjøre seg fortjent til det meste, og ofte er det tilbake på åstedet hun må for å se at hun virkelig ikke kan fortsette. Grensene tøyes, hvis de i det hele tatt finnes. Kroppen ser ut til å være i helspenn, alltid beredt til å sette kreativiteten på nok en prøve for å fjerne det vonde. Hun trenger nye spor. Det er mye hun trenger, og mye hun må oppnå for å ta tilbake sitt liv for og faktisk våge å leve det. Aller minst trenger hun en ødeleggende, Usynlig sykdom.
Posted on: Thu, 29 Aug 2013 22:18:26 +0000