Så godt sagt - Takk til Øyvind Taraldset Sørensen ved St. Olavs Hospital! Kanskje er vi mennesker redde for hva det innebærer å annerkjenne at noen har det vanskelig eller er syk. Eller det kan være tøft for både den som er syk og de pårørende å erkjenne tingenes tilstand, med alt det det innebærer. Jeg tenker at dette er like aktuelt både innen psykiatri og somatikk. Det motsatte av positivitet er negativitet. Men jeg tenker at mellom disse to ytterpunktene pendler realismen - den reelle sitausjonen. I rollen som pårørende har jeg lært at realisme kan være svært viktig - til og med nødvendig - for å både anerkjenne og bli anerkjent, for å erkjenne med mulighet til å ta tak, og ikke minst mulighet og rom for de viktige og nødvendige samtalene. Joda, jeg skal være positiv! Men jeg skal ikke forbytte det å være positiv med å overse eller lukke øynene... Jeg skal ikke være så "ukritisk" eller blindt positiv at det plutselig er for sent for å anerkjenne og bli anerkjent, for å erkjenner og ta tak, for å si det usagte, nære og viktige..
Posted on: Thu, 04 Jul 2013 22:28:29 +0000