Angstanfall og NAV I dag så var jeg på et jobb seminar i regi av GREP (NAV). Dvs at en hel del arbeidsgivere hadde stands, og en hel del arbeidssøkere innen GREP systemet MÅ komme, med mindre de har en gyldig grunn til å være fraværende for å vise sin ( late som ?) om de er interessert i dette. Jeg tror at arrangørene oppriktig mener at dette har noe for seg, og for noen av de arbeidssøkende så har det sikkert også det, for de resterende så er det tvang. Arrangørene møter deg med påklistrede smil og de er selvfølgelig kjempeglade for å se deg, selv om de ikke kjenner deg, eller tror at de gjør det. De gjør så godt de kan for å overbevise ved hjelp av positivitets retorikk som for mitt vedkommende ihvertfall, får det til å vrenge seg dypt inne i solar plexus. Skulle det vise seg at noen av dem faktisk tror på new age retorikken de lirer av seg så har de et større problem enn dem de skal prøve å hjelpe, men det forstår de neppe selv. Det å presse noen ut i en jobb de ikke trives i vil jeg påstå er det samme som å drive med tortur. Noen vil sikkert si at man må ta til takke med det man får, ja vel sier jeg, hvor lenge har den som kommer med en slik påstand jobbet med noe han eller hun misliker sterkt, slik at det kommer til uttrykk gjennom fysiske eller psykiske symptomer ? Når man har gjort det og gått i det en stund, så synes jeg man skal kunne uttale seg om det, hvis ikke så blir det det samme som å si at man vet hvordan det er å ha AIDS eller kreft fordi man kjenner noen som har det. Å anta er enkelt, det er noe alle kan. Jeg forstår at de som jobber innenfor NAV systemet må følge de reglene systemet råder over, men det jeg ikke forstår er deres manglende evne til å innse at systemet er dømt til å mislykkes. Når alt handler om økonomi, når bunnlinja er det eneste som teller, så vil systemet bli en kilde til sykdom og ikke til healing. NAV vil selvfølgelig bli kvitt så mange som mulig av de som de støtter økonomisk. Hvis de kan overføre den økonomiske byrden til andre, så har NAV gjort jobben sin. Og i den prosessen så prøves alt. Om individer blir sykere og ikke bedre på veien mot mulig sysselsetting så er ikke det noe uvanlig. I bunnlinjens navn er alt lov. Vil du ikke så skal du. Noe som overrasker meg, selv om det kansje ikke burde det, er at hvis jeg overfor noen i NAV systemet undrer på hva de vil gjøre hvis deres jobber blir overtatt av en mer og mer omfattende og vidstrekkende teknologi, om de ikke tenker over at deres jobber også kan bli truet, at det er noe galt med systemet, at det må endres, at man må sette mennesket først og ikke bunnlinjen, så får jeg til svar: sånn er det bare. Med slike svar og holdninger så forstår man i det minste hvor enkelt det er for sinnssyke systemer å ta over, bare det ikke blir gjort i ekspressfart. Ingen merker at de blir kokt hvis det skjer gradvis. De ansatte i NAV tror fullt og fast på det de er satt til å gjøre, for hvordan skulle det sømme seg hvis de ikke trodde på systemet ? Og ville det hatt noe å si om en eller fem forstå hva de virkelig holdt på med når resten famler rundt i regler som skal følges uten å sette spørsmål ved dem tåka ? Man kan jo spørre seg hvor mange av dem det er som forveksler likegyldighet med engasjement. Jeg vet at det finnes de som ikke gidder å jobbe, at det finnes de som prøver å sluntre unna, men de er neppe i flertall. De fleste som har vært borte fra yrkeslivet vil yte noe, de vil tilbake, vise at de duger, men får å få det til så kreves det trivsel. Uten trivsel så vil man, om ikke med en gang, men over lengre tid bli syk, enten psykisk eller fysisk eller begge deler. Systemet og de som kun tenker økonomi, vil ikke kunne forstå det, fordi systemet føler ikke og de som kun er opptatt av bunnlinjen har aldri erfart mistrivsel i den grad at de har blitt (p)syk(e) av det. Du lurer kansje på hvordan jobbmessa forløp seg for meg, ja du lurer kansje på om jeg har en jobb ? Ja jeg har en jobb, jeg jobber i Porsgrunn kommune kommunalteknikk, kalt parkvesenet i gamle dager, gjennom NAV. Ikke fast jobb, men en jobb jeg trives godt i. Etter ti minutter på jobbmessa, så kjenner jeg at panikk angsten kommer. Jeg får forvarsel ved at hjertet begynner å hamre som om det vil ut av brystet mitt,. Jeg rekker å komme meg ut til bilen før kjevene låser seg og jeg begynner å hyperventilere ut gjennom nesa mens snørra renner. Det er fire måneder siden jeg hadde angst anfall sist, det var da moren min døde. Disse anfallene kommer ikke av ingenting. Anfallene begynte for fem år siden da jeg fikk en dyp depresjon som varte i mer enn et år, men det er lenge mellom hver gang nå. Så hva kommer slike angst anfall av ? Jeg for min del får dem når jeg blir skikkelig stresset, de forteller meg at det er noe som skurrer, at det er noe som er galt fatt, det er derfor kroppen reagerer. Tanken på det å bytte en trygg jobb med gode kollegaer og godt arbeidsmiljø var sannsynligvis det som utløste det hele. For noen så virker dette sikkert banalt og dumt, og har man ikke erfart noe slikt, så er det sikkert lett å bagatellisere. Jeg skulle ønske at man, når man først hadde funnet seg en jobb man trivdes i, at man da kunne fått lov til å bli der, men slik er det dessverre ikke, for kommunen der jeg er nå har ikke råd til å ansette flere, selv om det er behov for mer folk, der som alle andre steder er det bunnlinja som er herre og mester, alt annet er irrelevant. Jeg tror ikke jeg er noe enestående tilfelle, det er sikkert mange som opplever det samme som meg. Det jeg undrer meg over er hvor lenge skal vi la det fortsette slik, hvor lenge skal vi la bunnlinjen regjere ?
Posted on: Thu, 19 Sep 2013 20:09:51 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015