Bakgrunn: I skrivende stund har jeg vært interessert i og opptatt av det vi kaller sjamanisme i +/- 15 år. Kraftige drømmer i mai -97 var noe av det som fikk meg i gang. Jeg tenker på meg selv som "en som praktiserer", og med "praktiserer" mener jeg "øver og utøver". Videre liker jeg å tenke at jeg er en "kvalifisert begynner", og at begge disse ordene er sanne, hver for seg og i lag. Jeg føler meg kvalifisert til å praktisere, jobbe med mennesker, men vet og at få av oss i realiteten passerer begynnerstadiet før vi trekker vårt siste åndedrag... Så det er bare å smile og øve videre Mange kloke har påpekt verdien i begynnersinnet. Det å fortsette å lære, være åpen og nysgjerrig. Uansett hva man holder på med, så er sinnelaget vesentlig for kvaliteten på arbeidet. Ailo Gaup, forfatter og sjaman, er den viktigste inspiratoren min. Første gang jeg var med på undervisningen hans var en utesitting i august 2002. Det var en skjelsettende erfaring. Deretter deltok jeg på utdanningen Saivo Sjamanskole fra 2003 til 2005. Videre har jeg tilsammen deltatt på 8 utesittinger, som er lengre opphold ute i naturen. Ailo er ”bautaen” blant menneskene på min indre vei. Både pga av mengden av tid jeg har tilbragt på ulike kurs, arrangementer og som venn, men også pga hans menneskelige gaver formidling, nærvær og åndelig kraft. Samt kvaliteter som enkelhet, menneskelighet, naturlighet og – ikke minst - humor. Jeg har også gått på kurs og mottatt impulser fra andre meditasjonslærere, healere og sjamaner, bl.a William Bloom, Eirik Myrhaug, Audun Myskja, indianske og nepalesiske sjamaner. Videre har jeg erfaringer med yoga og qigong, og andre bevegelsessystemer. Det er dessuten verdt å gjøre klart viktigheten av kontakt med og impulser fra venner og medpraktiserende. Om man berører Essensen - om så bare en stund - aktiveres noe som tar til å jobbe i oss. Dette er det vesentlige i det åndelige arbeidet. Jeg er skapt på den måten at om jeg ikke kan gjøre noe til mitt eget, så kan jeg ikke gjøre det i det hele tatt. Likevel kan man si at uttrykket (som ”en som praktiserer sjamanisme”) følger visse strømninger, tendenser, ”arketyper”. Det Læreren lærer oss er å lære selv. Den indre Læreren blir aktivert, styrket. Så lærer man videre fra seg selv, og av naturen. Det hellige fjellet. Elva. Vinden. Stillheten. Og - like sant, men ikke like populært - rekken av tåpeligheter og mangler som gjør at man stadig vekk kræsjer her og der i livet. I virkeligheten lærer man alltid fra seg selv, og på samme vis er det alltid oss selv som hindrer læringen når det stopper opp. Et bevisst forhold til ”selvet” (”de ulike selvene”) er derfor grunnleggende. Når nybegynneren ikke hører sin egen sjel, står læremesteren klar for å være mellommann. Den formidlingen skjer best gjennom det uventede, med humor, stort hjerterom og på et utall forskjellige vis som speiler naturens mangfold. Det som for meg står som det suverent viktigste med de åndelige tradisjonene som går under samlebetegnelsen ”sjamanisme” i dag, er bevissthet om naturen som utgangspunkt og kilden til Liv. Det andre er likeverdighet, respekt og enkelhet. Sirkelens prinsipp står sentralt i begge disse.
Posted on: Sun, 14 Jul 2013 10:20:49 +0000