Da æ va liten gutt...sånn rundt 1. klasse på skolen...så bodde vi i Lofoten, og hadde en nabo som dreiv å bygde sæ silo. Den va nesten ferdig, heilsilo av rein betong...høg som faen. Og der måtte jo selvsagt æ fær å klatre i stillaset som va rigga opp rundt heile greia. Opp på toppen bar det...balanser uredd på kanten...høøøøøgt der oppe...omtrent 200 barnemeter oppafor betonggolvet i bunnen av kolossen. Tvers over hullet i toppen, så lå der 2 breie planka...og totalt blotta for risikoanalyse som man e i den alderen...så va jo nettopp dissan plankan en genial måte å kom sæ til andre sia på...og slæpp balet med å balansere heile veien rundt. Men midt utpå der, så vippa plankan...som bære lå på balansen, oppholdt av kværandre si vekt...nedover, så snart vekta av mæ fikk en totalkrasj med fysikkens lova. Historia kunne endt der...både dennan, og den om han Knut Carstensen. Men æ fikk til alt hell tak i en annen planke med eine hånda...og hang der, etter 4 fingertuppa...og ropte det æ va kar om. Og heldigvis hadde eiarn av siloen sett uløkka som va i ferd med å eskalere til katastrofe...han må ha vært en satan til å klatre, for han fikk tak i armen min i samme sekund som taket glapp. Sia dengang har æ hatt en ubotelig og irreversibel hysterisk skrekk for høyder. Dettan har igrunn plaga mæ i alle år...og har vel vært den einaste "bremsa" i livet mitt...æ blir rett og slett vettskræmt av større høyder enn mattekanten. Så da æ som millitær, fikk tibud om å vær med Ramboan på fallskjermjegerskolen på Trandum, å hopp i fallskjerm...så tenkte æ det at: "Faen heller, skal æ nån gang få bukt med det her idiotien, så e sjangsen NU!!!" ...og gikk med på å utfør et tandemhopp. Æ sku hæng på magen til en av guttan, og hopp i fallskjerm. Æ...som kaldsvetta bære æ sku gå på stylta...sku dingle i nåkka tråa...høgt oppi lufta...under en HALV BALLONG??? Men bailla har æ, så æ backa ikje ut av dealen...men gjennomførte ei ukes tørrtrening...med ulike øvelsa...kor av en besto i å hopp ut fra et vanntårn...hænganes i trinse og sæla...mens man rutsja skrått nedover langs en vaier. Etter 3. gangen va det nesten som å kjør karrusell...man gruva sæ, men det kila bære litt i magen.........æ va nu på tur å utvikle STORE bailla. Så kom lørdagen da begivenheita sku skje...æ hadde ikje hatt blund på auan den natta...ja faen veit om æ i det hele tatt hadde blunka med de...oppjaga som æ va, i mitt eget lille hælvete av bonanger og gryanes redsel. Men sjanten kom å henta mæ i en flott jeep...og opp til hangaren bar det, for påkledning og rigging. Æ va allerede dyvåt av svette. Og mens de andre spøka og flira...delte nybakte skrøne fra buben kvelden før...så satt æ likbleik på en krakk og venta på min henrettelse. For det va akkurat det æ følte...æ va på tur til min aller siste reis...nu sku æ ubønnhørlig ta livet av mæ sjøl...det va æ like sikker på som at æ sett her nu i kveld å skriv om det her.......æ va hysterisk vettskræmt, men turte ikje å sei nåkka om det. Bort i flyet bar det...uten at æ den dag i dag har nåkka som helst slags formeining om kordan hjernen fikk skankan til å lystre...for alt inni mæ brølte NEEEEIIII Opp i lufta...marshøyde...røys sæ opp...koble sæ ihop med parhesten sin...huke sikkerhetslina i vaiern i flytaket...og vent på tur. Der va 3 stk før oss....og du søte satan så træg de va...vi sto der å vente i heile 3 DAGA...før det endelig va vårres tur. Vi vagga mot flydøra...kor æ måtte hæng på utsia, mens han venta på signal om å koble fra sikkerhetslina, og hoppe ut. Da...DA førstna, våkna æ. Panikken vrængte innsia ut på mæ...æ ropa stopp, og signaliserte med all mulig slags krampaktige dødsangstbevægelsa, at det her ville æ ikje vær med på. Æ hadde rett og slett ombestæmt mæ...og æ skulle tilbake til den trygge INNSIA av flyet...og æ skulle dit NU!!! Men det va for seint...makkern min hadde allerede fått GÅ-signalet...og slapp sæ ut av dødsmaskinen vårres...ut i lause lokta...fleire hundre tusen mil oppafor mi kjære moder jord. Og nedover rasa det....i 5000 km/t ...MINST. Æ ropte og æ skreik, æ baintes og æ ba...og når æ innså at alt håp va ute...så ropa æ på ho mamma. Hysteriske tåra haggla ut av auan mine, mens æ VRÆÆÆLTE på ho mamma. Så utløyste fallskjermen sæ endelig...etter nåkka som for mæ fremsto som timesvis, men som egentlig bære va i overkant av halvannet minutt. Farta blei bremsa...og til slutt bære duva vi sakte nedover. Panikken begynte å slæpp stålklørn sine laus fra sjæla mi...og æ kjente at det her egentlig va bære kos...styrmainn hadde jo tydeligvis fyll kontroll over situasjonen. Einaste minuset, va at det va så djævelsk kaldt ifra midjen og nedover skankan...den her drakta måtte da vær sund en plass...lekk liksom...for det blei bære kladar og kaldar...men æ kunne ikje sjå nåkka, så æ fikk bær over med det til vi hadde landa. Nu viste det sæ imidlertid, at det einaste som va lekk den dagen...va æ sjøl. Æ hadde pessa mæ så djævelsk ut, at det va vått heilt nedi marsjstøvlan...og drakten fikk æ grei beskjed om å vask før æ leverte igjen. Men det gjorde ingenting, æ va på bakken...æ hadde overlevd. Dessverre, så viste det sæ...at det hadde høydeskrekken også. :-)
Posted on: Thu, 15 Aug 2013 23:21:28 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015