Fædrelandsvennen skriver på lederplass i dag at årets festivalprogram er spennende, men også at det har vært variert de senere år, noe de finner naturlig fordi tema blir klart så lenge før festivalen finner sted. Deretter kommer de med et litt ironisk sleivspark om at de "håper" festivalen gjør seg fortjent til den kommunale støtten på 200.000. Dette er en forunderlig måte å støtte opp på, slik avisen gjør med de andre festivalen. Protestfestivalen er den eneste med 150 deltakere som stiller uten honorar, den eneste verdifestivalen i Norden, den eneste som holder på en uke, den eneste som utfordrer "alt er så greit"-holdningen på Sørlandet. Men tråden fortsetter. Nasjonalt hører jeg bare godord, og deltakere synes det er en ære å bli invitert, enten det er kjendiser, akademikere, forfattere eller mediefolk - eller andre. Lokalt er det sterke krefter som ikke vil ha den. Er kanskje derfor vi kalte det en Protestfestivalen i starten. Hva er 200.000 i dagens samfunn, når ringvirkningen er alt det jeg nevner? Og kunne Protestfestivalen vært arrangert om den var kommersialisert som musikkfestivalene med skyhøye honorarer, inntjening og opplevelse som hovedmål? Tåler vi ikke å bli utfordret? Er det ikke viktig å lage noe som tar for seg livets store spørsmål, menneskerettsspørsmål og hvorfor vi er her på kloden?
Posted on: Thu, 18 Jul 2013 08:37:57 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015