I dag er en fin dag på Åmøy. Litt sånn passe lurvete, akkurat som hagen min som skal få seg litt skjønnhetsbehandling. I dag er siste feriedagen for Alva, det blir nok veldig fint å møte vennene i barnehagen i morgen. I dag begynte førsteklassingene på Åmøy skolen, lille Live er en av dem. Tenk for et skritt inn i livet bestemt av klokken og det alvoret dette er, men samtidig er kunnskapens verden stor, fantastisk og vidunderlig. Det er den ungene skal bli en del av. Å forstå og kunne ting er en vidunderlig ting for alle, og det fine er at all kunnskap er morsom og spennende. Jeg beunder folk som kan bygge hus, pusse opp gamle ting og rom, fikse biler, reparere ekstriske ting, kjøre båt og fly, dyrke søte, gode tomater, lage råmelkspudding, bake lette boller og mye annet. :) Tenk at i dag kommer søsteren min, Margareth, på besøk til Mor og alle oss andre. Hun har bodd i Spania i 40 år! Det synes jeg nesten ikke er til å forstå! tenk på det at når vi er små er en helg lang, en sommerferie veeeelig lang og ett år ikke til å tenke på en gang. Og nå kan jeg snakke om ting som skjedde for uendelig mange år siden- det er ikke til å tro! Jeg kan si at for 21 år siden kom jeg tilbake til Stavanger etter 10 år i Gambia med tenåringen Victoria og tre ganske ferske barn, for 31 år siden reiste jeg som hovedfagsstudent ved universitetene i Bergen og Oslo for å gjøre feltstudiet mitt som en del av embetsstudiet i samfunnsgeografi, og for nesten 38 år siden fikk jeg mitt første barn, Victoria (herregud så stolt jeg var), for omtrent 50 år siden mistet jeg lillesøsteren min i en fryktelig bilulykke - hun var bare tre og et halvt år- det var da jeg mistet barnetroen min. Jeg skrev en stil på skolen om dette, og for noen få år siden skrev jeg en fortelling - DET VAKRE TREET- om det mest dramatiske, opprivende og sorgtunge som har fulgt meg hele livet fram til i dag. Virkeligheten har nok med seg selv, tenker jeg alltid, den er vakker nok, vanskelig nok- men framfor alt er den hva den er til enhver tid- mangfoldig og vekslende- på godt og vondt. Takknemlighet er viktigere å omslutte seg med enn motvilje, åpenhet framfor mistenksomhet - å se ut i verden på mennesket i stedt for inn i seg selv, se mennesket i øynene og framelske godhet i stedet for sinne og hat. Jeg husker jeg trakk ut skuffen med lille Tones klær i mange år etter det nesten unevnelige skjedde, i hemmlighet, klærne fra DEN dagen. Jeg snuste inn duften hennes, den ble stadig svakere. En dag var klærne borte..... Jeg tenkte at gud var en stygg gammel mann som hadde vært helt stille da alt skjedde. Siden har han vært stille. Men hjemme hos oss er det ikke stille, vi er en høylytt og glad familie som diskuterer, krangler og støyer i vei, vi lytter og ler, gråter og fortviler - men alt blekner når jeg tenker på lille Tone. Ingenting kan sammenliknes med at hun ble borte. For alltid. Men det som er så fint, er at det aller meste er så bra Og vi har det i grunnen så godt som vi selv bestemmer. Det er en stor, skapende kraft i oss alle, og når vi tar den i bruk kan vi nesten oppnå det vi vil. Kanskje har vi glemt den kraften, ikke brukt den på lenge, lenge, men den er der . Det liker jeg å tenke på. At jeg kan skape gode hverdager- viss jeg vil. Og at andre kan gjøre det samme- viss de vil. Men vi må jo ville det gode da, ville løsne på floker, tilgi og tilgi igjen og igjen. For det er sånn livet er - å tillate seg og tåle en trøkk, ja en knock out. Så kommer vi til hektene, strekker ut hånden og sier takk for kampen. Nå kommer Alva bort til meg. Hun har på seg en vakker prinsessekjole i hvitt, rosa og gull. Hun synger så nydelig med sin lille pikestemme. Er så blid og god. Faktisk startet dagen i dag i sengen, for Maane ringte og jeg sa god morgen til lille Nova som smilte så stort og vakkert til meg. Da følte jeg meg betydningsfull!
Posted on: Mon, 19 Aug 2013 12:35:05 +0000
Recently Viewed Topics
© 2015