Jeg har avsluttet en telefonsamtale nettopp med en dame som hadde hatt bursdag for noen dager siden. Alder mellom 90 og 100 et sted - adresse et sted nær Oslo. Det var min avdøde søsters venninne som ringte, noe hun gjør av og til. Det er bare å si: Førr ei dame! Hun kjørte bil, selvsagt gjorde hun det, hun hadde hatt flere bursdags-selskap, først med barn og barnebarn (hun er enke) - dernest med venninner og så et par selskap med damer fra foreninger hun er med å lede, og som det er mye jobbing med. Og koldtbord hadde hun servert alle gangene og selvsagt laget selv. "for både ørreten, karbonadene, kyllingen og diverse greier i aspic blir best når jeg gjør det selv", sa hun, "og har en først lært det en gang så glemmer en det aldri". Ja vel, ja. Hun går turer fordi hun elsker det, og tar bare bilen til butikken om det er mye hun skal ha med hjem igjen. Men det som henger i etter denne samtalen, er det siste hun sa før vi avsluttet: "Jeg er ikke noe kirkemenneske - synes det er litt trist i kirken, jeg, for jeg har alltid vært litt livatt av meg, men en salme har jeg tatt vare på - lærte den på skolen - og den leser jeg hver morgen mens rundstykkene blir stekt - de må være nystekte, synes jeg", avsluttet hun. Siden jeg kan ganske mange salmer - min generasjon kan jo det - så spurte jeg hvilken salme dette var og fikk vikte det. eg siterer salmen for dere. Jeg kunne så godt sette meg inn i hvorfor hun hadde denne salmen som favoritt, og jeg lurer på om dere også har tanker omkring denne salmen som ikke er så gammel - fra 1902 bare og forfatteren heter Jakob Paulli: Lær meg å kjenne dine veie og gå dem trøstig skritt for skritt! Jeg vet at hva jeg fikk eie er borget gods, og alt er ditt. Men vil din sterke hånd meg lede, jeg alldri feil på målet ser, og for hvert håp som dør her nede får jeg et håp i himlen mer. Lær meg å kjenne dine tanker og øves i tenke dem! Og når i angst mitt hjerte banker da må du kalle motet frem. Når jeg har tenkt meg trett til døden så si hva du har tenkt, O Gud! Da kan jeg se at morgenrøden bak tvil og vånde veller ut. Men lær meg fremfor alt å kjenne din grenseløse kjærlighet, den som kan tusen stjerner tenne når lykkens sol for meg går ned. Den tørrer tårer som den skapte og leger såret som den slo. Dens vei går gjennom det vi tapte, den gir oss mere enn vi tok.
Posted on: Sat, 22 Jun 2013 17:04:09 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015