Ok dette er hjemmeleksen til i morgen mitt Herr og Fruskap. De som ikke gjør leksene må være igjen og vaske tavlen. Eller så kommer faen ta spanskrøret frem. Norsk Historie med en reell tvist. Del 3. Mer om "Elverums-fullmakten." Regjeringen var allerede handlingslammet om natten til 9. april da meldingen om overfallet kom. Takket være oberst Eriksens torpederingen av krysseren "Blücher" i Drøbaksundet og ved stortingspresident Hambros initiativ, rakk så vidt Kongen, Regjeringen og Stortinget å komme seg til Hamar om morgenen 9. april. Under flukten ble det holdt 3 stortingsmøter. 2 på Hamar og det siste om kvelden 9. april i Elverum. På møtet i Elverum foreslo Regjeringen at Stortinget skulle velge tre representanter til forhandlinger med tyskerne om en overgivelse. Hensikten var å få i stand en liknende overgivelse som i Danmark. Presidenten uttalte: Vi håper sikkert alle, at det vil gå slik at disse forhandlinger kommer i gang , og at Stortinget, med de innskrenkninger som måtte bli en følge av situasjonen, kan fortsette å gjøre sin gjerning.-------- Jeg går ut fra at regjeringen og Storting vil kunne fortsette sitt arbeide omtrent på samme måte som Regjeringen og riksdagen i Danmark, innen den snevre ramme som er gitt. Forslaget ble enstemmig vedtatt, men ikke realisert. Det ble senere dysset ned og skjult for allmennheten. Danskene gjorde det riktige. De forhandlet med okkupanten og sparte derved mange liv og store verdier. Danmark ble også et fritt land ca 2 og1/2 mnd. før Norge etter krigen. Regjering og Stortinget ble klar over at de kunne ikke holde møter under flukt fra tyskerne. Det var dog lettere for Regjeringen å komme sammen, men også det viste seg ikke å være så enkelt. Ved det siste stortingsmøte på Elverum, ble det av stortingspresident Hambro fremmet 4 muntlige forslag. 3 av disse ble enstemmig vedtatt. Det ble ikke stemt over det 4. forslaget, som var nr. 3 i rekken. Det 4. forslaget (forslag nr. 3) fremsatt av Hambro lyder: "--------Det vil derfor, forekommer det meg, være naturligt at Stortinget gir Regjeringen en generalfullmakt til inntil det tidspunkt kommer da residentskapet i overensstemmelse med Regjeringen innkaller Stortinget til "møte igjen, å ivareta rikets anliggender, med Stortingets fullmakt til å treffe de nødvendige avgjørelser og beføyelser." Stray (V) sa sitt innlegg til saken at: "Vi har fra før en bestemmelse om at regjeringen kan gi provisoriske anordninger i det tilfelle Stortinget ikke er samlet. Det er den samme fullmakt vi gir nå." Førre: "Hvis Regjeringen har den fullmakt, behøver den ikke å få en ny." Getz: "Fullmakten ligger i situasjonen, vi kan ikke begynne å granske paragrafer." Presidenten: "Det er en helt riktig bemerkning, og Stortinget bekrefter alene ved sin beslutning den generelle adgang til å gi provisoriske anordninger (min tilføyelse § 17 i grunnloven) som regjeringen har i den tid da stortinget ikke er samlet." Stortingspresident Hambro sa at hans opprinnelige fullmaktsforslag ikke lenger var aktuelt. For undersøkelseskommisjonen etter krigen, forklarte Hambro at det ikke formelt ble votert over forslaget som var fremsatt da inntrykket var at representanten Førre ville reise sterk motstand om det kom til votering. Denne uttalelsen er aldri blitt offentliggjort, og av en eller annen grunn er den heller ikke nevnt i Kommisjonens innstilling til Stortinget. Forslaget, som ikke var nedskrevet falt derved bort (trukket tilbake) og følgelig ikke vedtatt. Det ble, som vi ser, sterkt fremhevet at hans forslag ikke skulle gi regjeringen (Kongen) noen utvidet fullmaktsordning utover § 17. I sin bok om stortingspresident C.J. Hambro Liv og drøm skriver hans sønn på side 218: I et tilbakeblikk skrev CJH siden at "det kan neppe sies å være historisk riktig når Regjeringen under sitt opphold i London stadig lot anvende og selv anvendte det uttrykk at den hadde fått et enstemmig tillitsvotum i Stortinget. (Min tilføyelse: Om "Elverums-fullmakten"). I Norge kunne meget få den gang være vitende om at dette uttrykk lå på siden av sannheten". Regjeringen ankom London uten noe fullmaktsforslag i lomma. I London ble Hambros forslag skrevet ned etter hukommelsen. Denne avskriften med mange feil og uten underskrift la Regjeringen til hjemmel for sin lovgiving i eksil. Stray siktet i sitt innlegg til Grunnlovens § 17, nødretts-paragrafen som har denne ordlyd: Kongen kan give og ophæve Anordninger, der angaa Handel, Told, Næringsveie og Politi, dog maa de ikke stride mot Konstitusjonen og de af Stortinget givne Love. De gjælde provisorisk til næste Storting." Som det fremgår av § 17, så er nødretten temmelig begrenset, og det må foreligge en virkelig nødsituasjon, som vi hadde under krigen 9. april – 10. juni 1940. Etter 10. juni, var Regjeringen ikke en nødsituasjon. De reiste frivillig ut av landet, levde godt og hadde god tid på seg også til betydelig intern krangel, som vi kan lese om i boka "Mai dagene 1945."
Posted on: Sat, 20 Jul 2013 12:05:01 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015