SOM SÅ MANGE ANDRE, har også jeg opplevd å bli ranet. Første gang mislyktes gjerningsmannen. Det munnet ut i et slagsmål, og jeg slapp unna med blodige knoker på høyre hånd. En annen gang var det tre menn, en av dem løftet en machete opp i fjeset på meg. De fikk det de ville ha. En tredje gang var det to menn: De kom bakfra, så jeg så dem ikke. Etterpå klarte jeg verken å bevege meg eller å skrike opp. Jeg er omtrent sikker på at jeg ble dopet på forhånd, i en bar jeg nettopp hadde forlatt. Jeg har ikke nevnt dette før i offentligheten. Ikke fordi det var så traumatisk, og heller ikke fordi jeg er så tøff. Hva vet jeg — kanskje fortrengte jeg uhyggen ved det straks det hadde skjedd? Jeg vet ikke. Men jeg opplevde det ikke som noen big deal i ettertid. Utallige har erfart ran og ransforsøk som har vært langt mer marerittaktige og traumatiske. Jeg hadde på sett og vis flaks. De tok bare penger, mobil, erstattbare gjenstander. Og selv om jeg aldri før har vurdert å bruke mine konkrete erfaringer for å illustrere et større poeng, politisk eller ideologisk, så har jeg ingen innvendinger mot at andre gjør det. Hvem vet: Kanskje gjør jeg det selv en gang. Kanskje er det nettopp det jeg gjør akkurat nå? Det er det nok. Alt står og faller på, tenker jeg, hvordan man anvender sine erfaringer. Og, notabene: dette er sagt utfra en luksusposisjon. Det finnes millioner av ofre i verden som er involvert i reelle og svært fastlåste konflikter, og det føles sært å skulle stille seg til doms over hvordan de forvalter disse erfaringene utfra min egen, i de fleste henseender svært komfortable posisjon. Selv er jeg temmelig sikker på at de to journalistene som nå har skrevet bok, vært på Skavlan og skrevet kronikk i Dagbladet, gjennomgikk hendelser som var langt verre enn de ranene jeg har vært utsatt for. Men da jeg leste kronikken deres i Dagbladet, opplevde jeg det som om de stilte sine erfaringer foran sine synspunkter om innvandring, og det på en måte som gjør det vanskelig for meningsmotstandere å reagere uten å føle seg eller bli oppfattet som kjipe og ufølsomme. Det er en problematisk strategi når man går ut i offentligheten. Når de på denne måten skyver sine marerittaktige erfaringer foran sitt saklige ærend, er det som om de heiser beltet opp til rett under nesetippen, slik at det nær sagt blir umulig å motsi dem uten å ramme dem under beltestedet. Da skal man være en temmelig profesjonell og treffsikker debattant for ikke å bomme, og bli buet ut av den offentlige samtalen som en brutal pøbel. Det er klart at sånt provoserer. En av dem som ble provosert, var Ivar Staurseth, som straks skrev en satirisk tekst som han delte med sine venner på Facebook. Den ble deretter spredt på et utall tråder, hvorpå flere, og da særlig VGs Anders Giæver og SVs stortingsrepresentant Snorre Valen tente på alle plugger: De leste teksten som en raljering over volden de to journalistene hadde blitt utsatt for. Andre tok Staurseth og hans tekst i forsvar: De hadde i hovedsak lest den som en raljering over en mentalitet som ikke bare journalistene, men også store deler av skolevesenet var eksponenter for. Selv skrev jeg en statusoppdatering og en håndfull kommentarer om journalistenes kronikk, men fikk ikke lest Ivar Staurseths tekst før han trakk den tilbake, med den begrunnelsen at hvis enkelte faktisk oppfattet denne teksten som en raljering med ransoffere, noe han aller minst ønsket, så følte han at det var bedre å trekke den tilbake for ikke å såre noen, selv om hans intensjoner slett ikke var å såre dem. Han er også sjokkert over at en tekst han selv mener var harmløs (dvs. ikke ment å såre ransofferne) og ment til internt bruk, plutselig spres og får pasjonene i kok på utallige tråder på Facebook. Jeg har fulgt debatten siden teksten først ble spredt, siden trukket tilbake. Og man kan trygt si at den ikke kommer av flekken. Det er som å være vitne til en teologisk disputt mellom to trosretninger innenfor samme religion — begge like skråsikre på sin tolkning, og følgelig ikke til å rokke. Og det mest absurde er at teksten de strides om ikke lenger er tilgjengelig. Følgelig tjener fortolkningene av den forsvundne teksten, opphavsmannens mulige motiver, og de respektive tilhengernes motiver, kun til ytterligere å sementere de to hovedfrontene i den norske ideologiske debatten anno 2013. Karikaturen begge parter gjør seg av sine motstandere i denne langvarige skyttergravskrigen, begynner etterhvert å bli temmelig velkjente. På den ene siden har vi de blåbrune og xenofobe matematikerne med sitt evige mas om harde fakta på bordet (og kanskje Dolly Parton til dessert?). Og på den andre siden de rødgrønne, sinnelagsstalinerte godfjottene med sin ufordragelige hang til demonisering og pedagogikk. (Det kan tenkes at også disse elsker Dolly Parton, men det finnes ingen konsensus om spørsmålet.) Diskusjonen har nå vart i fire døgn til ende. Og teksten som etterhvert ble stridens eple, har forsvunnet! I en slik situasjon — med skråsikre og rasende fortolkere av en tekst vi ikke lenger har tilgang til — så er det eneste som gjenstår å fortolke hverandres underliggende motiver. Kan det tenkes å komme noe annet ut av dette enn mere ondt blod? Var det ikke bedre å avblåse det hele, istedet for å fortsette denne utmattende og stadig mer sekteriske disputten om Boken Som Ikke Lenger Eksisterer utenfor en høyst esoterisk krets?
Posted on: Tue, 05 Nov 2013 01:25:50 +0000
Recently Viewed Topics
© 2015