Stillheten dreper Jeg sitter stille i sofaen min og gråter. Jeg gråter fordi jeg er sliten. Sliten av å være trist, jeg er lei av at mørket ligger tungt over sinnet mitt som en evig uværsdag. Jeg vil leve og ha et liv jeg kan være fornøyd med. Jeg er lei av å gråte stille for meg selv uten at noen får se det. Jeg er lei av og konstant ha to fossende elver som sildrer ned over kinnene mine til et fortapt mørkt hav langt der nede under meg. Jeg er lei av å være mystisk og kun vise verden halve meg. Hemmelighetene mine har jeg for lengst fortrengt og tanken på og hente de frem igjen er ufordragelig og forkastelig. Jeg begynner nesten å spy bare av tanken. Jeg kjenner meg selv godt, og jeg vet hva som gjør meg syk og jeg vet hva som gjør meg trist. Jeg er syk og utslitt etter å ha levd et liv hvor skolen har holdt meg i live gjennom tvangs arbeid og selv slaveri. Jeg vil være fri! Fri som en levende fugl. Jeg vil synge og stråle som solen gir varme på en sommer dag. Jeg vil være meg selv, og viktigst av alt, jeg vil føle kjærlighet og ikke bare en iskald klump i hjertet som ingen kan tine. Jeg har drømmer og håp, men jeg vet at mye av det livet handler om ikke vil skje med meg. Jeg kommer til å dø som jomfru og jeg vil være alene selv i døden. Alt jeg ber om er litt kjærlighet fra en som ærlig kan si at han eller henne elsker meg og at denne personen kan smelte et hjerte av stein til flytende varm lava. Jeg vil føle at varmen strømmer igjennom kroppen min fra hjertet og at jeg får et liv fylt med menig og verdi uten at selvmords tanker og andre følelser oppslukte med depresjon skal styre live mitt. Jeg vil trå ut av mørket og inn i en verden hvor lyset skinner på meg, men den hånden jeg strekker meg etter er forlangt unna og onde demoner drar meg nådeløst tilbake og klamrer meg fast til mørket. Jeg vil bli fri i fra meg selv! Jeg lukker meg mere og mere inne i mitt eget sinn. Jeg er fortapt! Lyset i taket er slukket og den kalde stillheten lusker seg inn på meg. Den tråkker varsomt mot meg i et rolig og behersket tempo før den stanser. Den legger seg rundt om meg som en malende katt og innhyller meg i en ny ond verden hvor glede ikke eksisterer. Den lukker meg inne og gjør meg grå som tåken over jordene på høsten. Jeg puster rolig. Inn og ut. Stillheten ligger i luften og for hvert åndedrag så trekker jeg den inn i meg og sakte kveler den kroppen min fra inn siden. Stillheten legger seg tyngre og tyngre over meg, helt til alt er helt stille.
Posted on: Thu, 04 Jul 2013 16:58:05 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015