Artikkelen begynner med at Sven Egil Omdal bruker Kong Haakon sin flukt som parallel til Eskil Pedersen sin flukt. Noe han glemmer i den sammenhengen var at kongen ikke behøvde å flykte fra skadde og uskadde barns som var i livsfare. Hadde kongen vært i en slik situasjon så ville det vært en god sammenligning. Videre forteller Omdal at Pedersen fikk beskjed om å komme seg i sikkerhet. Det Omdal mener, etter det jeg forstår, er at det å få beskjed om å gjøre noe er synonymt med å MÅTTE gjøre det man får beskjed om. Det finnes nok av eksempler på mennesker som ikke har gjort som de har fått beskjed om, som har tatt selvstendige avgjørelser, selv om ordrebrudd fikk alvorlige konsekvenser for dem. Også sammenligner Omdal den panserde båten som Pedersen var ombord i og de væpnede politimennene som sto 600 meter unna, og sier at siden politifolkene var i villrede så har også Pedersen god grunn til å være i villrede. I så villrede at det å plukke opp utslitte svømmende AUF ungdom utenfor skuddhold det ble bare helt usannsynlig ? Hvorfor Omdal ikke nevner de sivile som brukte sine private båter til å plukke opp ungdommene med, synes jeg er noe merkelig, for de synes ikke å være i villrede, med mindre det er slik at det er et forstyrrende element som hindrer oss i å oppfatte saken like objektivt som Omdal gjør. Til slutt sier Omdal: "DENNE UKEN GA VG SPALTEPLASS til Trine Aamodt. Hun mistet sønnen Didrik på Utøya. Nå mener hun at øya skal forbli en minnelund, og ikke tas i bruk som leirsted igjen. Det er selvfølgelig et akseptabelt og rimelig standpunkt, som absolutt hører hjemme i offentligheten. Men når hun forsøker å gi sitt syn tyngde ved å hevde at Eskil Pedersen var feig som dro fra øya, og derfor ikke har noen rett til å bestemme over dens framtid, trår hun over en grense. DENNE UKEN GA VG SPALTEPLASS til Trine Aamodt. Hun mistet sønnen Didrik på Utøya. Nå mener hun at øya skal forbli en minnelund, og ikke tas i bruk som leirsted igjen. Det er selvfølgelig et akseptabelt og rimelig standpunkt, som absolutt hører hjemme i offentligheten. Men når hun forsøker å gi sitt syn tyngde ved å hevde at Eskil Pedersen var feig som dro fra øya, og derfor ikke har noen rett til å bestemme over dens framtid, trår hun over en grense. Sorgen gir henne ikke rett til å klandre dem som overlevde massakren. Ingen andre er skyld i hennes smerte enn han som sitter innesperret på Ila. Her motsier Omdal seg selv når han sier: "Sorgen gir henne ikke rett til å klandre dem som overlevde massakren. Ingen andre er skyld i hennes smerte enn han som sitter innesperret på Ila." Er han dommer og former over Aamodt sin oppfattelse av virkeligheten og hennes følelses liv ? Når ble han det, på hvilket grunnlag og hvem har autorisjon til å gi ham den dommermyndigheten ? Prøver han ikke å formidle at det er fy fy å dømme Pedersen, også dømmer han Aamodt ? Ah, det er kansje slik at når man er selvutnevnt dommer, da kan man dømme ? Når bedrevitere setter seg til doms over hvem som skal få lov til å mene hva, da er det ikke de som bedreviterene dømmer som er feige, rasistiske eller farlige, da er det "dommerne" selv som er feige og en trussel mot frihet og demokrati, da de tror at det å bruke hersketeknikker er det samme som å argumentere. Men bruker man logikk og klarer å se hva slags subjektiv virkelighetsforståelse disse dommerne har og hvor fastlåste de er i sin oppfatning av hvordan verden fungerer, så vil alle som har en mer objektiv tilnærming til hvordan verden faktisk er, alltid se og forstå at man ikke har med sannhetsøkere å gjøre, men sannhets formere og det er to vidt forskjellige ting. aftenbladet.no/meninger/kommentar/Feiginger-blant-oss-3029437.html#.Ue-Bbo30GSp
Posted on: Wed, 24 Jul 2013 09:31:38 +0000
Trending Topics
© 2015