Egoisten som stemmer Fremskritspartiet. Det begynte allerede da jeg var ei pittelita jente. Jeg hatet ting som var urettferdig. Jeg hatet det når det skjedde med meg selv, men kanskje enda mer når det skjedde med andre rundt meg. Mamma sa alltid, du kan stole på at hvor det finnes en svak part er Veronica alltid på den svake parts side. Jeg ble enkelte ganger oppfattet som en bølle i skolegården, men du kunne banne på at om jeg hadde bøllet var det fordi noen hadde vært urettferdig mot noen andre. Jeg hadde en gang ei venninne som ble dyppet i søle i 2. klasse. Det var jo selvfølgelig en elev i syvende klasse som gjorde dette. Jeg stod i ti minutter på toppen av haugen etterpå og skjelte han ut. Lille meg ble jo selvfølgelig slått og hevet ned av haugen. Det var ikke så nøye, jeg hadde forsvart venninnen min. Jeg var alltid den som ga bort klærne mine og frøs isteden for at andre skulle fryse. Jeg var tøff, kom fra en tøff barndom og kunne takle det aller meste. Så lenge ingen andre rundt meg led. Så kommer spørsmålet, hvordan kan ei som hater urettferdighet være politiker for Norges mest “egoistiske” parti, Fremskrittspartiet. Svaret er enkelt men langt fra kort fortalt. Jeg som barn har opplevd å både sitte ved et fulldekket bord og kort tid etter et bord uten noen verdens ting. Min far tjente godt og ga meg og mamma alt vi trengte, mamma hadde ingen utdanning og tjente meget dårlig. Jeg fikk ofte stempelet som bortskjemt fordi pappa ga meg absolutt alt jeg pekte på, enten det var klær eller den nyeste spillkonsollen. Jeg hadde det meget godt helt til den dagen min kjære pappa ble brått revet fra meg. Jeg var elleve år da han døde i en ulykke. Dessverre skulle ikke elendigheten stoppe der. Han og mamma var ikke gift, og hun hadde altså ingen rettigheter. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg arvet en del penger, mamma ingenting. Siden jeg bare var et barn hadde jeg null tilgang på disse pengene. Levekårene ble adskillelig verre. Jeg fikk ikke lengre gå på kino, kjøpe klær eller holde på med noen fritidsaktiviteter. Det lille vi hadde var nødt til å gå til å ha tak over hodet og få mat på bordet. Den kalde vinteren kom, og vi hadde dårlig råd til å fyre i huset. Jeg husker enda hvordan jeg måtte ligge under dyna i stua for å ikke fryse. 15 grader var det vi maks hadde i stua. Det hele toppet seg da min mor som levde på fattigdomsgrensen måtte betale formueskatt av mine penger som vi ikke engang hadde tilgang på. Jeg har følt på hvordan det er å være fattig i verdens beste land. Og jeg er fortsatt den jenta som alltid vil stå på de svakes side. Jeg vil alltid forsvare folk fremfor systemer. Arbeiderpartiet og SV er opptatte av å snakke om at det er for mange rike i dette landet. Fremskrittspartiet mener det er for mange fattige. Jeg er glad for å være en del av en bevegelse som vil fjerne usosiale skatter og avgifter. For det er ikke Kjell-Inge Røkke eller Rimi-Hagen som sliter når matmomsen går opp, at det koster 60 kroner å komme seg til og fra jobb på grunn av bompenger eller at NRK-lisensen dumper ned i postkassen to ganger i året – og at summen stadig øker. Jeg aksepterer ikke at det fins helsekø i verdens beste land når det står private klare til å ta unna køen, jeg aksepterer ikke at det fins eldre som må vente på sykehjemsplass når det står private klare til å ta de inn i varmen. Jeg aksepterer heller ikke at kriminelle ikke får den straffen ofrene deres fortjener. Derfor stemmer jeg Fremskrittspartiet, og er politiker for et parti som ser urettferdigheter i like stor grad som meg selv. Fremskrittspartiet, Frp, FpU Vist 192 ganger. Følges av 1 person.
Posted on: Mon, 16 Sep 2013 11:21:25 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015