Heilt ærligt, så suns eg me leve i en jævla urettferdige verden. Der di beste bler tatt ifra oss så alt for tidligt, der forferdelige ting skjer me folk så kje he gjort någen ting for å fortjena det, der folk går igjønå grusome ting uden meining. Eg kjenne eg e heilt matte i kroppen av alt så har skjedd, å eg vett eg faenkje e aleina. Å dokke må virkeligt ta vare på dei dokke e gla i, for plutseli så e di der ikje lenger. Heller sei du e gla i någen ein million gange for mye , i plassen for å sei det ein gang for lide. For den dagen den personen så betyr alt for deg forsvinne, så blir heila live ditt snudd opp ner, å d e faktisk ikje en dritt du kan jer me det uden om å leva på minnene. Du vil aldri glemma den personen, men du lære deg faktisk å leva me sorgen. Live kan ver jææævla kjipt å me kan bare ha lust å grava oss ner, men ein dag så komme det ein person/ting/jobb ett eller aent så forandre det, hos meg va det espen. Men han e ikke her lenger, å eg leve på di fantastiske minnene me hadde ilag, å di glemme eg aldri. Å husk, heller sei du e gla i någen litt for mye , for plutseli, udav det blå, uden meining, uden hensikt så e di kje der lenger.. Måtte bare skriva det, sawy for spam. Me e den personen me har blitt, å folk må enten godta deg for sånn du e elle så trenge du faen kje ha di der lenger. Eg savne deg espen, kvil i fred.
Posted on: Tue, 27 Aug 2013 21:45:39 +0000