Høy & mørk Dverghunden er en hund, men av en slik lettpåvirkelig natur at en oppvekst i et fredelig nabolag som det Nr 7 representerer, har gjort noe med henne: Velkledde fuglehunder med tørkle i halsen som ikke vet opp-ned på ei flørtete tispe med nordnorske aner gjør at hun kjeder seg, og i stedet trekkes mot menneskene, og da særlig de som roser henne opp i skyene for at hun er så søt og snill. Innimellom drar vi derfor bort til hundehjørnet i Frognerparken, hvor ei salig blanding av alt som har vært blanda av hunder løper rundt og snuser hverandre opp & ned mens de lekesloss, tisser på hverandre og er hund. Det gule teppet er i ferd med å legge seg ute på plenen foran stuevinduet vårt, og jeg kjenner plutselig at jeg vil se Frognerparken og de digre trærne mine der en siste gang før grønnfarven siger sakte ut og etterlater et flammehav som vi plukker opp i stykkform og tar med hjem. Julle vil selvsagt være med; hun kalte Frognerparken for tisselur-parken da hun var liten og jeg tror fortsatt hun finner en stille glede i å kunne kikke på diverse kropper up close. Vi bestemmer oss for å invitere med lille frk Lyngstad, og skal plukke henne opp på veien, jeg ber Julle kle seg & gjøre seg klar. Det er alltid etterpå at man ser hva man gjorde galt. Og man kan takke seg selv & holde godt kjeft når man ber yngste medlem av Steen-Mevold AS kle seg selv mens hun er midt inne i en lek hvor hun er popstjerne og fattig kunstner: Ut av klesskapet kommer en bytting i bukser fra i forfjor, en nedarvet kjole jeg har gjemt vekk etter at den ble misfarget under en dårlig vask, boblejakken med hull og et digert, frynsete rosa skjerf. Jeg trøster meg med at hun har et fantastisk hår og at folk som eventuelt ser henne vil først legge merke til dette, og deretter kanskje tro at det er et av barna til Martha & Behn? Vel, vi legger av gårde. Jeg velger å følge Julle i løsgjengerstilen og tar ei gammel strikkekåpe, støvletter fra i fjor og ukledelige jeans. Jeg føler meg rar, men som mora hennes. Det duger. Frk Lyngstad er uklanderlig kledd i rosa fra topp til tå, og vi tre forsøker få Dverghunden til å se & interessere seg for sine egne men det er fånyttes; hun unngår rumpesnuserene og småpikene er på parti, de ville også løpt vekk om noe ”sånt” skjedde med dem og vi tar etter hvert den såkalte hunden i bånd og spaserer ned mot cafeliv og lekestativ. På veien passerer vi fontenen, som jeg trodde ville være tørrlagt for lenge siden og derfor svarer ja til de to små, tøyskokledte kroppene som vil oppi; de blir heldigvis ikke våtere enn at de begge ønsker å varme seg lett i solen mens de løper videre. På veien videre løper de, og ruller seg i løvet. Julle er nå på et nivå hvor man, om man kikker mot hennes kant, umiddelbart begynner å se etter et skjevt telt og en tannløs foreldreperson i langt skjørt og skaut. Jeg tenker det er på tide å snu, og vi er på vei tilbake da det sier pling-pling bak oss. En sofistikert, liten sak av ei sykkelklokke gir lyd, den og syklisten vil at vi skal flytte oss og vi småløper vekk fra parkveien. Hun har på en sort frakk, som hun nok har kjøpt i Sør-Frankrike, hvor hun var på ei messe for å kjøpe små, hyggelige interiør-ting til èn av hyttene de eier. På beina har hun støvletter som matcher sykkelen, de er røde. Håret er satt opp i en av disse toppene som fordrer at du har et sofistikert huldrehår som lar seg temme i en perfekt Kari Bremnes-lignende sceneoppsats, og en liten lokk legger seg foran det Chanel-sminkede øyet i det hun snur seg på sitt fantastisk vis og smiler til oss. I sykkelkurven har hun fire små høstplanter, hver i sin egen, lille papirpose. På bagasjebrettet har hun et tonn selvtillit. Jeg tar meg forlegent over den gamle strikkejakka mi, og ønsker å rope etter henne at jeg kan, jeg også. Men hun sykler overraskende fort forbi; kanskje er hun redd for at vi skal be henne om penger? Vi tre og den forvirrede Dverghunden tusler oss tilbake. I bilen er det iskaldt, men småpikene kryper tett sammen over en liten, menneskevennlig pelsdott og lover hverandre evig troskap. Jeg for min del stryker over den gamle kåpa mi og tenker stille at det er oss to, visst er det det. Men i morra skal jeg sykle alene til Frognerparken. I frakk. Med oppsatt hår og en eller annen blomst i kurven min. Fordi jeg også kan være mørk og mystisk. Visst kan jeg det?
Posted on: Sat, 21 Sep 2013 20:33:38 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015