JaJa så fik vi den:) Antropologisk avdeling Rapport fra Professor Darwin Edison. Maskinfolk (Delerium catastrophalis) Maskinfolk også kalt SOT ENGLER, er en merkelig dyreart som lever i mørke skitne og ofte utilgjengelige huler. Det er stor uenighet blant forskere omdenne rasen kan regnes til homo sapiens (det fornuftige menneske),det er derfor svært nærliggende å tro at de lever på et av menneskets for lengst tilbakelagte stadier.Neandertaler trinnet har vært mulig å få eksakt fastslått vitenskapelig, men ikke maskinfolkene. Maskinfolkene er lett å skille ut ifra andre apelignende skapninger på grunn av sitt karakteristiske utseende. Lave panner, lange neser, store ører og et fårete ansiktsutrykk, er de mest iøyenfallende særtrekk. Huden er gustengul med en skittengrå pels og de er nesten alltid iført en meget smussete påkledning med en enda mer smusset twistdott dyttet ned i baklommen.På bakbena har de noe som visstnok kalles "maskinsko" på deres eget språk, et uhyre merkelig fottøy av en ubestemmelig opprinnelse.Det ser ut som at maskinfolkene er svært avhengig av å ha smuss og skitt rundt seg og ikke minst på seg.Det hører til sjeldenhetene å treffe en ren maskinmann, at det kan forekomme er imidlertidig bevis av den kjente zoolog P. Eke Nese som lå skjult i 6 måneder og studerte dyrearten og dens levesett. De eneste former for hjelpemidler som maskinfolkene bruker, er så vidt vi vet storslegge, lommelykt og den før nevnte twistdotten. Bruks spektret vet man lite om da redskapene for det meste brukes nede i oppholdshulene. Sleggesvingende maskinfolk har imidlertidig vært observert i ferd med å utbedre hulene sine.Lommelykten er trolig den eneste form for opplysning som forekommer blant dem. Vår vage kunnskap til disse utvekstene på vårherres livstre skyldes at det er en umenneskelig påkjenning å bevege seg nede i deres dype huler hvor de tilbringer det meste av tiden. Bare få vitenskapsmenn har klart å oppholde seg der mer enn et par minutter ad gangen og de har vært meget medtatte når de kom opp igjen. Dyrearten foretrekker som nevnt mørke, skitne og nærmest utilgjengelige steder som er fylt med en grusom øredøvende larm,bare nok til å holde ethvert fornuftig menneske vekke fra nedgangen til hulene. Man antar at maskinfolkene liker denne larmen da den beskytter dem mot naturlige fiender og inntrengere. Maskinfolkene har bare to armer, men kunne ha god bruk for tre, en til å holde sleggen, en til å holde lommelykten og en til å klø seg i hodet med. Det synes som om denne hodekløingen er en av artens yndlings beskjeftigelser, samtidig som med kløingen praktiserer de en underlig form for hoderisting og utstøter merkelige sukk og stønn. Vanligvis så kommuniserer de seg imellom med en lyd som vest kan forståes som "neinåskjønnerjegingentinchifen". Dyrearten lever i små samfunn med en leder, det kan av og til forekomme at to - tre voksne dyr fungerer som en slags underledere. Når maskinfolkene kommer opp fra hulene sine for å spise og drikke så flokker de seg rundt lederen og plaprer i vei på den foran nevnte måten. Umiddelbart etterpå starter de opp med denne merkelige hodekløingen samtidig som de sukker og stønner noe aldeles forferdelig. Hva dette skal være godt for vet vi ikke og man har for lite av vitenskapelige fakta til å kunne gi noen holdbar forklaring på fenomenet.En teori går imidlertidig ut på at de på denne måten avreagerer etter det voldsomme rabalderet i hulen.Hvordan parringen mellom maskinfolkene foregår er fortsatt en uløst gåte. Det mest sannsynlige er at den foregår nede i hulen, men dette har aldri vært iakttatt. Da det er uhyre sjelden å påtreffe hunndyr av arten (det har kun vært observert få eksemplarer)må man gå ut ifra at det iblant maskinfolkene praktiserer "polyandri" d.v.s. at mange hanndyr lever med et hunndyr. Den karakteristiske snøftelyden som mange maskinfolk lager og som man tidligere trodde var artens måte å puste på, viser seg å ha helt andre årsaker. Som man jo vet så er det svært få eksemplarer som utsondrer svette, disse eksemplarene blir som oftest opphøyet til en slags religiøs ledere. Man antar at snøftingen skyldes lavere kasters søken etter en leder. En gang om året har arten en periode hvor de slår meget med sleggene sine, de får også besøk av en beslektet art som kalles "verkstedsfolk" (latin: Skruiusgrisius). Disse rasefrendene reiser fra hule til hule og er en effektiv medhjelper til maskinfolkene.Sammen sprer de olje og smuss over store avstander og i alle kroker hvor de kan komme til, særlig aktive er de på nyvaskete og nymalte flater. Fenomenet blir kalt for "huleutvidelsen" og i denne perioden er de også blitt observert med slegge og tente lommelykter i dagslys. Språket (gryntelyden), blir også utvidet med noe som best kan forståes som "hanhelvetestullingenpåtekniskforståringenting" i tillegg til den kjente hodekløingen vifter de også med armene og man bør holde seg litt på avstand for å unngå å bli truffet av sleggen. Da de i denne perioden representerer en hygienisk fare for sine omgivelser bør man unngå deres huleområder så langt råd er.Innboet i hulen blir kastet hulter i bulter nede i hulen og det er forbundet med stor fare å bevege seg ned der. Noen forskere tror at denne perioden har en religiøs betydning mens andre tror det har en seksuell og forplantningsmessig betydning fordi man på slutten av perioden kan høre utrykk som : passer han? Er han inni? Får du det til? høyere opp, går det? Satan, det går ikke!! Og lignende. Uansett, fenomenet er interessant og fortjener oppmerksomhet av oss alle, skulle man oppsummere hva man vet om dyrearten maskinfolk så må man presisere at alt for meget bygger på hypoteser/antagelser mens svært lite er konkrete fakta. Imidlertid foreligger det forhåpentlig snart ytterlige opplysninger om denne skjeldne arten, det forskes nemlig intenst og med våre dagers moderne hjelpemidler vil nok resultatene komme. Darwin Edison Antropolog
Posted on: Tue, 30 Jul 2013 10:32:27 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015