Hvorfor er det så mange forskjellig religioner, politiske partier, interesser, meninger, syn på livet etc. blant folk? Og hvorfor er vi så redd for at andre, særlig våre nærmeste slektninger og venner, skal ha andre meninger, interesser, politiske partier og spesielt religioner og syn på livet enn oss? Vi virker å ha et umettelig behov for å danne grupperinger og definere VI og DEM, og da helst vi MOT dem. Dette kan gjøres med et ubegrenset antall interesseområder og temaer. Og går man tomt for det jeg (og min gruppe) definerer som meningsfulle temaer, lager man sannelig noen totalt meningsløse (fortsatt iht. min gruppes mening) interesseområder. Dette har blant annet resultert i et ufattelig bredt spekter av idrettsgrener og konkurranseformer hvor hovedhensikten er å vinne og unngå å tape, og hvor det som naturlig konsekvens dannes grupper av vi og dem. (Word hevder at jeg har brukt feil form av pronomenet vi, og noen vil muligens hevde at jeg også har brukt feil form av de, men dette er ikke tilfeldig. VI er den overordnede subjektsformen og DEM er den mer underordnede objektsformen, altså høyverdi VI mot lavverdi DEM) I idretten er det i det minste en ærlighet rundt at det er vi mot dem, og i utgangspunktet var nok sport en vennskapelig dyst. Dette har man ved medias hjelp klart å legge adskillig alvor i og fått det langt opp på vår felles svært så diffuse verdiskala. Vi kan gjerne mene at idrett er meningsløst å være opptatt av, å gjøre så godt vi kan for å redusere dets betydning på verdiskalaen. Men gjør vi da noe annet enn å definere en ny mening, en ny verdi, som vi forsøker å samle en gruppe bak? Det kan fort bli vi mot dem om «vi mot dem»-idrettens betydning på verdiskalaen også. Og at vi forsøker å definere og klamre oss til en felles verdiskala er hevet over tvil. Uten en universell definisjon på livets og det enkelte individs verdi, virker livet meningsløst og det enkelte individ verdiløst. Troen på en overordnet og fram for alt FELLES, verdiskala som inkluderer samtlige underverdiskalaer, er grunnleggende for majoriteten av befolkningens livssyn. Dette er gruppetenking over all gruppetenking. Det er gruppetenking satt i system. Det reiser naturlig et sentralt spørsmål: Hvem er vår felles verdiskalas høyeste beskytter og overordnede autoritet? Uten en overmenneskelig initiativtager og beskytter har nemlig verdiskalaen ingen egentlig verdi og absolutt ingen autoritet. Siden vi i vår verden ikke har klart å enes om en felles overordnet autoritet, blir vi dessverre eller heldigvis nødt til å ta dette ansvaret selv. Og det har vi til de grader tatt. I alle fall tatt oss til rette. Vi har definert liv og helse, økonomi, religion, idrett, utseende, legning, heder og ære, etikk og moral og mange flere kriterier som viktige underverdiskalaer for fellesskalaen. Hvor høyt den enkelte underskalaen vektes er opptil den enkelte å bestemme. Siden vi har vanskelig for å slippe ideen om en felles autoritet for fellesskalaen har vi først og fremst vanskelig for å slippe ideen om en objektiv sannhet. Det siste har derfor blitt kriteriet med desidert størst vekting for folk flest, og har også dannet grunnlaget for uttrykket folk flest. Det er som en selvoppfyllende profeti. Tror man på en objektiv sannhet blir autoriteten objektiv og dermed noe som folk flest kan stille seg bak. Dette resulterer i at enkeltindividet frivillig ofrer sin egen autoritet til fordel for fellesskapets, og veier sine meninger og livssyn mot synet til folk flest. Dette til tross for at synet til folk flest er i konstant endring, men ikke grunnet initiativ fra folk flest, men grunnet enkeltindivider som har våget å utfordre folk flest og deres etablerte sannheter, tatt egne valg og definert egne verdiskalaer. Grunnet høy vekting av kriteriet objektiv sannhet blant folk flest har disse individualistene møtt massiv motstand, uten at de har klart å gi avkall på sin overbevisning av den grunn. Disse har hatt stor betydning for utviklingen, og i ettertid stiller folk flest seg ubeskjedent bak disse og identifiserer seg frekt og freidig med dem og i alle fall ikke med datidens «folk flest». En snikende følelse blant folk flest om at verdiskalaen vår egentlig er uten autoritet har gjort det så viktig å skape tro på dens viktigste verdier. Så høy viktighet har denne troen fått at det ikke en gang holder å kalle det tro. Vi har rett og slett vært så freidige at vi har kalt denne troen for viten. Og viten er av folk flest definert som en høyere verdi enn tro. Viten handler om fakta, mens tro handler om fiksjon, sier vitenskapen. Vitenskapen har under sin selvautorisering laget en rekke regler for hva som tilfredsstiller kriteriet for vitenskap. Men det vitenskapen har glemt eller nekter å innse er at den faktisk selv er avhengig av folk flest tro for å eksistere for folk flest. Og dette klarer den ikke med alle sine selvkonstruerte regler å motbevise. Den har konstruert sin egen autoritet for seg selv og kalt det objektiv sannhet. Men hva er objektiv sannhet uten subjektive opplevelser satt i system? Objektiv sannhet er avhengig av min subjektive anerkjennelse for å eksistere for meg. Og det er jeg faktisk ikke i stand til å tvinge meg til å tro, langt mindre vite, spesielt ikke iht. vitenskapens rigide kriterier. Vitenskapen har tatt en del forutsetninger som jeg som individ ikke anerkjenner. Jeg tror ikke en gang verden jeg opplever at jeg lever i er virkelig. Vær så god å motbevise det, kjære vitenskap! Så hva sitter jeg igjen med? Kun min egen subjektive opplevelse. Selv det at jeg opplever verden som objektiv er kun min subjektive opplevelse. Hvilken nytte har jeg av å tro det? Både alt og ingenting, avhengig av hvilken verdiskala man måler det med. Det har samtidig både en uendelig verdi og ingen verdi, og nettopp her ligger årsaken til at menneskets systemer er så fullt av paradokser. Dette er naturligvis ingen objektiv sannhet, men ene og alene min subjektive opplevelse. Like fullt er det min sannhet.
Posted on: Sun, 04 Aug 2013 12:04:30 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015