Skam Hvor mange ganger har jeg skammet meg i livet – over meg selv, familien, venner og kolleger. Til ingen nytte. Helt fra barndommen har jeg båret på en skam som jeg bare en sjelden gang har villet innrømme. Min far spilte i AT-musikken under krigen. Han kom hjem en dag i full uniform og så ut som en gestapo soldat. Han var bare musiker sa han, men alle i gata stirret på han og jeg skammet meg. På fredsdagen ble han satt sammen med nazistene til å rydde etter tyskerne som hadde okkupert skolen vår og var til spott og spe for andre – ikke minst for meg. Han var egentlig aldri nazist, bare en musiker som skulle forsørge familien. Men, men…. Skam er en forbudt følelse og den kan stikke dypt. Jeg har i grunnen hatt en del å skamme meg for – men følelsen sitter langt inne i meg – det er ikke noe man snakker for mye om. Det er heller ikke noe jeg sliter med til daglig. Men jeg har ting på kroppen min som jeg skammer meg litt for, og prøver å skjule så godt som jeg kan. Det er ting jeg ikke får til. Som gutt slet jeg med å få opp farten på idrettsbanen fordi jeg var plattfot. Jeg var ofte minst i klassen – hadde utstående ører, mellomrom mellom fortennene, tynne ben, en hoggtann – jeg var i det hele tatt et lett offer. Jeg ble en slags hakkekylling. I militæret havnet jeg i en tropp med store sterke nordlendinger som ga meg boksehanser første dagen og sa: Boks! Jeg slo vilt rundt meg og traff ingen ting – men jeg sto i hvert fall. Etter det ble jeg godkjent. Overlevels strategi: Jeg skrev kjærlighetsbrevene fra gutta til kjærestene deres i nord. De mottok både parfymert og varme brev tilbake. Jeg kan skamme meg over tankene mine og tenke at ”de skulle bare ha visst”. Jeg kan bli hissig og si ting jeg angrer på. Heldigvis har jeg lært å be om unnskylding, men litt samfølelse sitter igjen. Jeg kan være for kravstor til selve livet – ta ting som en selvfølge. Når jeg tenker på hvordan mange lider nedover i Europa og Afrika, mens jeg klager over bagateller i hverdagen, da kan jeg skamme meg. Jeg burde være langt mer takknemmelig enn jeg er. Jeg er et godt voksent menneske nå – har rundet 74 år – og burde vel være voksen nå. Likevel tar jeg meg i å være barnslig i følelseslivet til tider. Det kan dukke opp misunnelse og sjalusi – ikke så voldsomt som før i tiden, men likevel. Det er noe jeg skammer meg over. Nå må jeg pinadø være ferdig med slikt! Ja, ja – jeg håper ikke du er like barnslig som meg. Jeg skammer meg ikke for å si: Ha en herlig dag, nyt det som er igjen av sommeren!
Posted on: Tue, 30 Jul 2013 19:21:13 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015