Vondt vondt i magen. Om jeg hadde vært i samme situasjon; ville jeg da satt meg i en båt på 10-12 meter sammen med 500 andre desperate mennesker? På flukt fra krig, vold, kvinneundertrykking? Eller med et dypt og inderlig ønske om å skape en fremtid for meg selv og min familie? Om jeg ikke kunne svømme, ikke hadde redningsvest og sannsynligheten for å lykkes var mikroskopisk? Ville jeg betalt tusenvis av dollar til en menneskehandler for å sende mine barn til mulighetenes Europa? Svaret på dette er trolig JA. Også jeg kunne ha lagt ut på en sånn reise. Om døden ikke er det vondeste alternativet, så kunne jeg kanskje gjort det. Jeg har hatt gleden av å se ansiktsuttrykket til mange innvandrerkvinner som for aller første gang tar sine første svømmetak. Det er stort. Samtidig har jeg også sett ansiktsuttrykket når de samme jentene første gang setter sine ben ut i bassenget og føler hvordan vann virker på kroppen. Den angsten og usikkerheten (i trygge former i et lite basseng på Mysen) er til å ta og føle på. Nesten ingen jenter som krysser Middelhavet på vei til Lampedusa kan svømme. Av erfaring vil jeg anta at under 2 % kan holde seg flytende i mer enn 2 minutter. De er sjanseløse om noe skulle skje under overfarten. Og det gjør det ofte. Og det vet de. Likevel reiser så mange.
Posted on: Fri, 04 Oct 2013 16:42:28 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015