Rødgrønt, rødt eller grønt? Ettersom MDG er essensiell når det kommer til den grønne bølgen som har skyldt over Norge, så har det blitt postet en del vedrørende MDG her på gruppen. Synes derfor det kan være på plass med også et kritisk perspektiv på partiet i sin helhet. Dette fordi det også her på mange måter dreier seg om miljøkamp, eller kamp i det hele tatt - hvordan den skal bli ført og av hvem. Jeg publiserer derfor en tekst av faglitterær, forfatter, historiker og professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Tore Linné Eriksen, som gikk fra SV til Rødt for 2 år siden – dette ettersom SV hadde spist for mange kameler. Dette etter femti (!) år som medlem. Han begrunnet det med SV-landsmøtets åpenbare begeistring for Libya-krigen, det totale fraværet av antikapitalistisk systemkritikk under finansminister Kristin Halvorsens krisehåndtering og regjeringas knefall for oljelobbyen. Skal du lese den opprinnelige teksten klikker du deg inn på lenken, eller så kan du lese min resume først. Vedrørende MDG hevder han at et gledelig resultat av MDGs frammarsj er at sentrale klima- og miljøspørsmål klatrer høyere opp på dagsorden. det er også positivt at søkelyset rettes mot mer enn Lofoten og Vesterålen. MDG minner oss med rette på hvor mye utenom de aller mest sårbare områdene som allerede er åpnet opp under dagens regjering, samtidig som oljeselskapene har vært i en skattesubsidiert investeringsrus. Det stilles også fundamentale spørsmål om økologisk fotavtrykk og rovdrift på naturressurser. Men Eriksen er allikevel kritisk. Dette ikke minst på grunn av at De grønne har latt være å ha en klar formening om EU. “Et minstekrav å starte med når jeg skal avlegge stemme, er at jeg er 100 prosent sikker på at den går til et parti som har et klart standpunkt i spørsmålet om norsk EU-medlemskap. Her slår MDG lag med Fremskrittspartiet med sitt standpunkt: som parti velger de å være meningsløse. Unnskyldningen for en slik programpost, er at temaet ikke er aktuelt i dag. Jeg kan ikke kaste bort stemmen på et parti som ikke helhjertet deltar i denne kampen. Det er merkverdig at ingen snakker noe særlig om dette i valgkampen. Det tjener bare dem som gir seg opportunismen i vold og vil sanke stemmer i alle leirer.” I hans politiske univers henger miljøbevegelsen, motstandsbevegelsen mot EU og fredsbevegelsen nøye sammen. MDG har formuleringer som både legger ikkevoldsprinsipper til grunn og går inn for Nato-medlemskap. Det siste skal riktignok ha som forutsetning av MDG får gjennom reformer som omdanner Nato fra å være en angrepsallianse for USAs globale interesser til å bli en del av fredsbevegelsen. Det er bare å ønske lykke til, men å kritisere Nato for å være Nato er – for å bruke et språk mange i MDG vil forstå – som å bebreide leoparden for ikke å kvitte seg med sine flekker. I tillegg hevder Eriksen at MDG er for lite systemkritisk. MDG vil bevare ”det beste fra kapitalismen”, samtidig som man har troen på at det kun skal noen reguleringer til for å få til en kapitalisme uten veksttvang. Eller kanskje er det i stedet teknologien selv som er problemet, og ikke det økonomiske systemet? I Klassekampen 22.7. gir Rasmus Hansson inntrykk av (”I en grønn økonomi kan vi bygge på det beste ved dagens markedsøkonomi, men veksttvangen er borte”). En slik holdning er fortsettelse av den «grønnvaskingen” av kapitalismen som enkelte miljøorganisasjoner med stor iver har deltatt i. I tillegg kommer at mange innenfor MDG nærmest avfeier høyre/venstre-aksen som irrelevant, og derfor går langt i å overse økonomiske maktforhold eller motstridende interesser. Til venstre for seg vil Arbeiderpartiet ha SV og – forhåpentlig – Rødt. Alliansen mellom SV på stortinget, opposisjon i Arbeiderpartiet og en sterk miljøbevegelse, har i alle fall hittil avverget oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Det er ikke nok, men det er da noe. Og det kan bli verre. Rasmus Hansson gjentar stadig at det er opp til velgerne om de ønsker MDG, selv om partiet ikke vil si noe om hvilket regjeringsalternativ de foretrekker. Men en stemme til MDG kan føre til at grunnlaget for en SV/Arbeiderparti/SP-regjering, med Rødt som pådriver fra venstre, blir borte. Det vil ikke skje om de tar stemmer til høyre for seg, men det kan skje om de tar stemmer til venstre for seg. Og det er det siste som Rasmus Hanssons stadig medieutspill tar sikte på. På samme måte er det helt legitimt å bruke sin stemmeseddel til å uttrykke misnøye med de store partiene og mene at de parlamentariske konsekvensene ikke bør spille inn. Som nevnt er det også fint om de som for enhver pris vil slippe en fortsatt Stoltenbergregjering, lar sin stemme gå til MDG framfor noe annet ”ikke-sosialistisk” parti. Trass i alle de kameler SV har måttet svelge, og trass i den ideologiske forvitring partiet har vært gjennom, vil det være et stort tilbakesteg for en radikal miljøopposisjon om partiet havner under sperregrensa. Hvis det skal bli en slags grønn allianse på Stortinget, som MDG i blant taler varmt om, vil et alvorlig svekket SV rive grunnlaget vekk under slike forhåpninger. Hvis en slik grønn allianse ikke har innslag av rødt (med både stor og liten R), vil det være et dramatisk problem. For velgere på vippen mellom SV og andre partier, inkludert MDG, er dette et alvorlig tankekors. Alle bidrag til et regjeringsskifte vil redusere mulighetene til bedre miljøløsninger gjennom press nedenfra, ettersom grasrota i samtlige av dagens regjeringspartier er langt mer åpne for MDGs budskap enn det grasrota i Frp og Høyre er. Velgere må gjøre hva de vil, men valgkamp handler også om å vurdere konsekvenser av de beslutninger som treffes. Det er forskjell på politikk og lotto. De som fortsatt ikke er bekymret over dette, kan trygt gi sin stemme til MDG. Men for velgere med en klar forankring på venstresida, og som ønsker radikalt press på Arbeiderpartiet både når det gjelder miljø, EU, økonomisk politikk og velferd, kan MDG ikke være noe alternativ. Ifølge Eriksen vil MDG være en viktig samtalepartner og et korrektiv i debatten om langsiktige strategier i miljøkampen, om tvangsøkonomi, om sosiale klasser og om rettferdighet må vi gå grundig løs på, men nå handler det om 9. september, og da bør velgere som ikke har avskrevet høyre/venstreaksen i norsk politikk, gå for alternativer som ønsker å forene grønt og rødt. Hvis MDG allerede har bidratt til at SV og Rødt står enda klarere fram med sin grønne forankring, kan vi bare bukke og takke. Men om det samtidig har bidratt til hindre dem i å føre sin miljøkamp også fra Stortingets talerstol, synes jeg det er en høy pris å betale. Å overlate miljøopposisjonen til dem som grønnvasker kapitalismen, og som ikke en gang kan ta standpunkt i EU-spørsmålet, vil være et stort tilbakeslag. Hittil har MDG stort sett vært forskånet fra kritiske spørsmål om andre sider ved sitt program enn de som direkte handler om miljø. De har dermed fått temaer der de er på hjemmebane og har gjennomtenkte standpunkter. Men programmet til MDG har en lang rekke intetsigende, selvmotsigende og merkverdige ideer uten noen realisme. Det har også vært en fordel at det er deres dyktigste enkeltpersoner som mest har fått opptre i massemediene. Rødgrønt, rødt eller grønt? radikalportal.no/2013/08/20/rodgront-rodt-eller-gront/
Posted on: Tue, 20 Aug 2013 19:58:04 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015