Deler denne teksten som er skrevet av en "med-mor". Jeg synes den er fantastisk skrevet og jeg håper den kan nå inn i hjertet og minnet til dem som leser den: "Debatten om Downs Syndrom, verdi eller ei, fargerikt samfunn eller ei, plass til mangfold…. Hele ideen er for meg helt absurd. Jeg klarer ikke å forholde meg til debatten. Sofie er mitt barn, hun er et menneske, for svingende! Det gir ingen mening å diskutere om hun har verdi eller ikke! Og hun er slett ikke alltid blid! Det er ikke jeg heller! Til tider er hun trassen, rampete, klengete, masete, krevende og jeg kan bli så sliten og frustrert at jeg ikke vet mine arme råd. Ja – vis meg den forelder som aldri syns det er deilig med en pause. Vis meg den småbarnsforelder som IKKE er bekymret for første dag i barnehage, søvnvaner, matvaner, fordøyelse, sykdom, oppdragelse. Som IKKE grubler på hvor grenser skal eller ikke skal settes, og hvordan. Som IKKE er lei av å vaske, rydde, bære, trøste, kle av og på. Som IKKE lurer på fremtiden: skole, venner, utdannelse, krig og fred og det ene og det andre….. Vis meg den forelder som IKKE elsker å få en liten bukett hvitveis, å ligge tett i sengen og bli dratt litt i nesen, å høre barnet si ”jeg elsker deg”. Hvem blir IKKE stolt når barnet lærer å stupe kråke, telle til 10, får sin første diplom, og har sin første danseoppvisning …? Vis meg også den forelder som ikke elsker ungen sin. Helt uavhengig av når de lærer å sitte, får sin første tann, om de griner når de skal vaske håret, om de søler, lugger, klyper, sier ”nei”, ”meg” og ”min”, og hyler når de er rasende, og sekundet etter: ler så tårene triller… Sånn er det å ha unger. Ungenes jobb er å finne ut av verden: hvordan alle ting fungerer, og, like viktig: erfare ting som IKKE fungerer. Foreldrenes jobb er å veilede og støtte i denne prosessen. En livslang prosess for alle, dog med ulikt innhold for liten og stor. Spiller det egentlig noen rolle hvor fort denne prosessen går? Hva gjør livet verdt å leve? Utdanning? Eiendeler? Status? Utseende? Eller: evne til vennskap, gode opplevelser, meningsfulle dager, indre trygghet og ro. Kjærlighet. Evne til å glede seg, balanse mellom utfordring og mestring, verdighet… Har ”normalutviklede” mer av dette enn folk med Downs Syndrom? Hvem har verdi? Universitetsutdannede som ”NAV-er” et år eller tre? Normalutviklede som ikke kan lese og skrive etter videregående? Folk som mobber? Folk som slår? Statsledere som starter krig? Hvitsnippforbrytere som stjeler "hvermansensens" sparepenger? Folk som halter? Folk i rullestol? Folk som får kreft/ kronisk sykdom? Folk med mentale problemer? Folk som har blitt gamle? Eller: Ingeniører, økonomer, lærere, politikere, politi og sykepleiere som aldri er syke, alltid oppfører seg eksemplarisk og aldri volder andre, seg selv, sine foreldre eller samfunnet noe ”bry”? Du selv? Hva bidrar du med? Spurte noen, da du ble født, sannsynligheten for om du kommer til å bidra positivt, om du kom til å ha noen ”verdi”? Om du skulle bli en glede eller belastning for dine foreldre og for samfunnet? Jeg vet ikke, jeg: Kanskje Sofie blir ensom, uvirksom, syk, elendig og en ”belastning”. Eller: Kanskje hun blir virksom, frydefull, snill og vennlig, og i daglig meningsfullt arbeid. En glede for oss foreldre, seg selv og samfunnet. Spørsmål til folk UTEN barn med Downs Syndrom: Vet du noe om fremtiden til dine barn? Visste du det da ditt barn ble født? Jeg bare spør… Vennlig hilsen Kristin Henriksen"
Posted on: Sat, 03 Aug 2013 21:36:09 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015