Jeg har lenge vært i diskusjon med meg selv om jeg skal poste dette eller ikke, og har snakket med mine nærmeste om deres meninger, og fant ut at det kanskje ville bli lettere for meg, og kanskje hjelpe slik at jeg blir fortere frisk. Jeg ville satt veldig pris på om noen faktisk tok seg tiden til å lese, og dele dette. Jeg vil at andre som sliter skal vite at de ikke er alene. Jeg har utelatt en del ting noe jeg håper dere skjønner. Det hele begynte januar 2012. Jeg og Tonje (søsteren min) hadde begynt å skulke skolen. Min mor fant ut av det ikke så veldig lenge etterpå. En dag tok hun meg med til legen, hun sa hun var bekymret for meg. Hun forklarte legen at hun selv hadde hatt depresjon og så en del symptomer på meg. Hun forklarte at vi nettopp hadde flyttet og at hun tenkte at det kunne være grunnen til depresjonen. Legen mente jeg var alvorlig deprimert og ringte bup (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) og ba om time til meg der. Legen og mamma hadde blitt enig om at han først skulle prate med meg, for å så finne ut om han ville prate med Tonje også. Det var en veldig anspent stemning i huset etter at mamma og Rolf (min mors daværende ektemann) fant ut om skulkingen. Vi dro til legen igjen uken etterpå. Jeg, Tonje og mamma. Han ville først prate med bare meg. Jeg gikk inn og sa vel egentlig ikke så veldig mye, alt jeg gjorde var egentlig å nikke og riste på hodet når han sa noe. Han forklarte meg, at han tenkte at det var en annen grunn til at jeg var så deprimert som jeg var, og hadde vanskeligheter for å tro at jeg hadde blitt så deprimert av at vi hadde flyttet et par hundre meter. Han spurte om jeg tenkte det kunne være en annen grunn. Jeg nikket. Han spurte meg hva jeg tenkte kunne være grunnen, men jeg svarte ikke. Han hentet Tonje for han hadde spurt om jeg tenkte det ville være enklere om hun var der. Han forklarte henne hva han tenkte og spurte hun om hva hun tenkte var grunnen til at jeg var så deprimert. Tonje så på meg og sa skal jeg si det? Etter en stund nikket jeg forsiktig. Hun forklarte hvordan Rolf var. At det var mye kjefting og at han var veldig sur, og kalte oss stygge ting daglig for hver minste ting, og at han enkelte ganger kunnet ty til vold. Hvis vi hadde satt skoene feil i gangen kunne han rope helvetes unga og være sur for det i dagesvis. Han rakket ned på oss. Hvis mamma var sur for noe vi hadde gjort ble han automatisk og det, men han var sur i ukesvis, lenge etter at alt var glemt fra mamma sin side. Legen spurte hvor lenge dette hadde pågått, Tonje svarte stort sett siden han flytta inn, 2005 eller 2006 kanskje. Legen hentet inn mamma og fortalte henne hva vi hadde sagt, og sa at han tenkte han skulle ringe barnevernet og forklare dem det vi hadde sagt og si at han tenkte det kunne være lurt hvis vi ble flyttet hjemmefra for en liten periode. Han ringte barnevernet mens vi enda var der, mamma begynte å gråte. Hun var helt fra seg. Hvordan skal man reagere når man finner ut at ektemannen mishandler barna dine? Jeg vil si min mor handlet det utrolig bra. Det ble en enda mer anspent stemning hjemme etter legetimen. Min mor gjorde det slutt med Rolf i mai. Jeg gikk fast på bup en gang i uka, enkelte ganger to. Jeg fikk problemer med skolen ettersom at det var så mye som foregikk. Jeg klarte ikke konsentrere meg og fikk rett og slett et dårlig forhold til skole. Jeg gikk svært sjeldent på skolen. Barnevernet var også blitt koblet inn så det var møter med dem og. Jeg hadde lest en del om barnevernet, ikke så veldig mye bra, men jeg valgte å ha et åpent sinn i det jeg kom dit. Jeg følte med en gang et sterkt ubehag, og følte de så ned på meg fordi jeg ikke gikk på skolen. Jeg fikk aldri følelsen av at de var der for å hjelpe. De hadde aldri noe positivt å komme med, jeg følte de klagde og rakket ned på meg. Min morfar døde i mars 2012. Det var et sterkt tilbakefall i depresjonen. Det virket på meg som om barnevernet ikke brydde seg om det som nettopp hadde skjedd og de fortsatte bare å mase om hvorfor jeg ikke gikk på skolen. Jeg var veldig alene i perioden januar-juni. Jeg begynte kutte meg selv på armene, og bena. Jeg var flere ganger millimeter fra å ta selvmord. Jeg var nesten aldri ute blant folk og jeg følte alle hadde andre prioriteringer enn meg. Jeg følte at folk så ned på meg, at jeg var et misfoster fordi jeg ikke klarte gå på skolen. Jeg følte jeg ikke fikk støtte fra noen som helst. Jeg ble mer og mer deprimert og slet veldig med selvmordstanker. Det var masse klaging og mas fra alle kanter om hvorfor jeg ikke gikk på skolen, hvorfor var det blitt sånn og sånn, hvorfor var jeg ikke ute blant folk, osv. Jeg hadde dårlig selvtillit og klarte så vidt å se meg selv i speilet uten å bli rett og slett kvalm. Jeg følte vennene mine og familien min skammet seg over meg. Hvis jeg ikke hører hjemme i min egen familie, hvor hører jeg da til? Før sommeren dro jeg, mamma og Tonje på møte med barnevernet. De forklarte at de skulle ha rettssak mot mamma angående omsorgsretten. De leste opp ting fra rapporten som de sakkyndige hadde skrevet fra da de var hjemme hos oss midt i konfirmasjonsuka til Tonje. For å si det sånn, ikke akkurat beste tidspunkt. Det var bare rot hjemme og alle var stressa angående forberedelser til konfirmasjonen. Det var så vidt nevnt noen av de positive tingene i rapporten. Jeg begynte med en gang å tenke på Rolf når de satt der og ramset opp hver eneste negative ting de kunne finne. Mamma begynte å gråte etter de fortalte det. Jeg selv var ikke helt sikker på hva de mente med rettssak angående omsorgen. Min mor og min far hadde lenge pratet om delt foreldrerett. Min far var fisker og var ikke bosatt i byen på den tiden så det gjorde alt litt mer komplisert. Jeg og pappa fikk ganske god kontakt i løpet av sommeren. Vi hadde aldri egentlig vært så spesielt close. Jeg hadde alltid vært mammajente mens Tonje var mer pappajente, men den sommeren ble det på en måte snudd. Min mor begynte å gå ut på byen veldig ofte etter at hun gikk ifra Rolf. Min søster var stort sett alltid ute eller på besøk hos noen. Jeg selv distanserte meg mer og mer fra alle. Det var mest en test for å se hvem som brydde seg om meg, men også fordi jeg ikke orket mere. Jeg orket ikke alt maset om skole. Alle mente det var jeg som hadde bestemt meg for ikke å gå på skole. Barnevernet, de sakkyndige, mamma, hele familien, alle. Jeg følte det ikke nyttet uansett hva jeg sa. Jeg var så deprimert at jeg kunne begynne gråte av at noen så på meg. Vennene mine hadde begynt å komme på besøk oftere. Mamma ga foreldreretten til pappa, i sinne, etter at Tonje hadde ringt mormor og klagd på alt mulig, noe hun ofte gjorde i perioden etter sommeren. I oktober en gang tror jeg, flyttet Tonje til mormor og bodde der, fordi hun og mamma ikke hadde noe særlig godt forhold på det tidspunktet. Jeg fortsatte å bo hos mamma. Pappa leita etter plass å bo i byen. 16. november 2012 var jeg på bup. Han forklarte at han begynte å se framgang. Jeg følte mer motivasjon til å begynne på skolen igjen. Men det skulle ikke vare lenge. Etter møtet på bup skulle pappa på møte med barnevernet. Jeg begynte å gråte og forklarte pappa at jeg hadde en dårlig følelse. Han sa Neida, det her går så bra skal du se! Jeg ventet og ventet på pappa i flere timer. Jeg ringte han for å høre om han kom hjem snart, han sa ja snart. Pappa kom hjem, jeg kunne se på han at han ikke var særlig blid, og at han var veldig stressa. Jeg spurte han om og om igjen hva barnevernet hadde å si, men han ville ikke si noe om hvordan det hadde gått før Tonje kom hjem fra skolen. Jeg fikk det ut av han til slutt. Dere må flytte, i dag. Verden som jeg kjente den raste sammen. Han forklarte at barnevernet skulle ringe han angående flytider. Jeg kontaktet mine venner og fortalte de at jeg måtte flytte. Jeg var så langt nede at jeg ikke kunne føle noen ting. Alt jeg tenkte var at nå, nå greier jeg ikke mer. Barnevernet ringte litt etter at Tonje var kommet hjem. Vi skulle ikke flytte før etter helga. Pappa ringte tusenvis av forskjellige personer. Pappa sa at advokaten hans hadde sagt at vi ikke trengte å bekymre oss for at vi måtte flytte, fordi de skulle gjøre noe, eller noe sånn. Mandag 19. november hadde vi time hos legen. Vi forklarte hvordan alt var da og at det gikk rimelig bra. Rett etter vi var ferdig der ringte pappas telefon. Det var barnevernet. Vi skulle bli flytta, Tonje til Bodø om et par timer og jeg til Tromsø litt utpå kvelden. Jeg ble veldig stressa og uvel. Jeg følte et sterkt behov for å dra og si hade til klassen, selv om jeg ikke hadde vært innenfor dørene på skolen på flere måneder. Pappa ble paranoid og turte ikke å dra hjem for han så for seg at de kom til å komme på døren og bare hente oss. Til slutt fikk vi overtalt han til å ringe taxi og vi ble kjørt hjem. Vi nærmest løp til skolen. Jeg var helt skjelven i bena i det jeg så skolen. Når jeg kom inn på klasserommet var jeg fryktelig stressa. Jeg gikk bakerst i klasserommet hvor mine to nærmeste venner satt, og tårene bare rant. Jeg hadde ingen kontroll over følelsene mine og jeg bare gråt. Pappa reiste med Tonje til Bodø, og tante med meg til Tromsø. Egentlig skulle mamma dra med meg, men hun klarte ikke å få fri fra jobben. Min første tur med fly, var den dagen. Jeg var skrekkslagen av måten barnevernet bare hentet oss hjemmefra på den måten. Min første flytur var på et fly jeg overhodet ikke hadde noen lyst til å være på, på tur til en familie jeg ikke en gang visste navnet på. Jeg hadde heller aldri vært i Tromsø. Når vi kom fram var vel ikke førsteinntrykket så veldig stort. Hun som kom og henta oss sa så vidt hei til meg og tante og gikk rett til bilen sin. Jeg og tante satt i baksetet og var på ingen måte inkludert i samtalen mellom hun fra barnevernet og hun som henta oss. Jeg var fortsatt veldig uvel og det hadde vel egentlig ikke gått opp for meg hva som egentlig foregikk. Familien besto av en dame og en mann, som jeg bare kaller dama og mannen fra nå av, og de hadde to tvilling-gutter som var like gamle som meg, og en jente som var 11. Jeg var veldig uvel de første dagene og veldig lei meg, jeg spiste veldig lite for en lang periode og gikk ned flere kilo. Oppholdet mitt hos den familien var vel ikke helt supert. Jeg slet med å åpne meg for nye mennesker og det virka som om de forventa at jeg skulle være supergira på å prate allerede første dagen. Jeg og tvillingene ble etterhvert gode venner, vi hadde samme type humor og jeg hadde det kjempe morsomt sammen med dem, og jenta gikk jeg også veldig godt overens med, men jeg hadde et problem med foreldrene, mannen var grei, men dama var ikke akkurat noen jeg syntes noe om. Enkelte går man bare ikke overens med og sånn er det bare, og det var vel sånn jeg følte det med henne. Vi hadde aldri noen ordentlig samtale og jeg ble rett og slett bare irritert av henne, men jeg overlevde, helt til hun begynte dra dyna av meg om morgenen når hun skulle vekke meg. Da mistet jeg all respekten for henne. Det var en veldig ubehagelig opplevelse, for for meg var de enda fremmede og å ha en fremmed trekke av deg dyna om morgenen når du ligger og sover er vel ikke noe de fleste ville likt. For lets be real; man har ikke akkurat på seg mye klær når man sover. Jeg gikk til bup en gang i uken, ettersom at jeg fortalte mamma og pappa om selvmordstanker etter jeg hadde kommet til Tromsø. Jeg åpnet meg veldig lett for psykologene mine der. Jeg levde i min egen lille boble, jeg gikk ikke ut, jeg spiste ekstremt lite, og begynte å høre stemmer som etter hvert utviklet seg til hallusinasjoner. Jeg følte at nå som jeg hadde blitt flytta så skulle alle plutselig vite alt hva som skjedde og hvordan jeg hadde det, og jeg følte det ble litt falskt. Jeg ble ennå mer deprimert etter at jeg ble flytta og ting gikk overhodet ikke noe bedre. Jeg hadde veldig mye søvnproblemer, og sov kanskje ikke en time i løpet av en natt enkelte ganger. Jeg så pappa seks timer annenhver uke og mamma seks timer en gang i måneden. Hvis man regner på det blir det til sammen seks dager med pappa i løpet av et år, og tre med mamma. Jeg ble sendt til en annen familie for et par dager litt før jul, men jeg fortsatte å bo hos den familien som jeg først kom til. I jula fikk jeg ikke dra hjem, grunnlaget demmes var relativt dårlig og jeg skjønte ikke hvordan de kunne kalle det for et grunnlag i det hele tatt. I februar 2013 fikk jeg dra hjem for første gang på flere måneder. Jeg fikk bare være på dagsbesøk, og fikk ikke dra hjem til mamma eller pappa, så hvis jeg skulle møte de måtte det være ute, men de så helst ikke at jeg skulle se de i det hele tatt. På hvilket grunnlag? Jeg fikk aldri noe grunnlag. Jeg var veldig glad, og hadde tenkt nøye gjennom hvordan jeg skulle gjøre det når jeg kom tilbake til Hammerfest. Jeg var fast bestemt på å dra innom klassen, og det gjorde jeg. Jeg var der halve skoledagen, og når skolen var ferdig dro jeg på Peppes med Solvor, Anette, Sandra og Mathias. Etter det hadde jeg mer motivasjon til å fortsette å holde meg i livet. Det at de ble med på Peppes betydde utrolig mye for meg og har veldig mye med å gjøre at jeg enda sitter her i dag. Når jeg kom tilbake til Tromsø var jeg utrolig sliten, så jeg sovna rimelig kjapt. Jeg fortsatte å gå til bup og fortalte de hva de personene jeg hørte og så sa til meg, og hva de ba meg gjøre. Plutselig en dag ringte barnevernet. Jeg var så forbanna på de at jeg ikke tok telefon. Et par minutter etterpå kom dama inn på rommet og sa at barnevernet ville prate med meg. Hun fra barnevernet forklarte at jeg skulle bli innlagt på UPS (ungdomspsykiatrisk seksjon) og at når jeg var ferdig der skulle jeg til en ny familie, begrunnelsen var at de jeg bodde hos fryktet for livet sitt. Jeg tenkte vel egentlig ikke så mye over det, men jeg hadde ikke lyst til å bli innlagt, og hadde heller ikke lyst til å måtte flytte igjen. Oppholdet mitt på UPS husker jeg vel egentlig ingenting av. Jeg var innlagt der i rundt en uke før jeg ble flytta til en annen familie. Når jeg kom ut derfra fikk jeg vel et helt okay førsteinntrykk av den nye dama jeg skulle bo hos. Hun virket mer glad og livlig enn det de forrige var og hun var mer erfaren med fosterbarn og barn med psykiske lidelser. Det var hun og mannen jeg skulle bo hos, alle barna deres er voksne så jeg bor her alene. De jeg bodde hos først kunne svært lite om psykiske problemer, og hadde bare hatt en boende hos de før meg. Jeg slet fortsatt mye med søvnproblemer, depresjon, angst og hallusinasjoner. Jeg kunne ikke kontrollere følelsene mine. I det ene øyeblikket var jeg blid og glad, i det andre øyeblikket kunne jeg rive ned en vegg av sinne og frustrasjon. Vi tapte rettssak etter rettssak. Det ble verre og verre og på et punkt gikk det så langt at jeg så vidt visste hvem jeg var. Jeg visste så vidt min egen alder. Jeg pratet om meg selv som om jeg var en annen. Jeg levde i min egen lille boble og diktet opp en verden som var så langt ifra virkeligheten som mulig. Jeg levde i en verden av hallusinasjoner, jeg sluttet å gå til bup, og ting ble bare enda verre. Det var en kamp å ha åpne øynene. Jeg kunne nesten ikke skille mellom fantasi og virkelighet. Jeg var stille, sa ikke et ord. Jeg sperret meg selv inne. Jeg kuttet meg. Jeg hadde ingen kontroll over min egen kropp. Jeg var tilskuer til det jeg selv holdte på med. Jeg var i en dyp depresjon, så dyp at man nesten ikke kunne se det på meg. Jeg viste ingen følelser. Verken glede, sorg, sinne, frustrasjon, ingenting. Jeg kunne sitte og stirre endeløst ut i luften i flere timer. Hvorfor dreper du ikke deg selv? Ingen har bruk for deg uansett. Familien din har det bedre om du forsvinner. Du kan ingenting. Vennene dine bryr seg ikke om deg. Hvorfor åpner du ikke bare bildøra nå og blir påkjørt av den bussen som kommer kjørende mot oss? Hvorfor dreper du ikke deg selv? Du er verdiløs. Dør du vil ingen bry seg. Du er dum. IDIOT. Hallo, det er en grunn til at du ikke får flytte hjem og søsteren din får det, ingen vil ha deg. Du er bortkastet plass. Hvor mange bryr seg om deg lurer du på? INGEN. Det er da ingenting å tenke over, drep deg selv. –et par av de tingene jeg ble fortalt daglig. Jeg gikk rundt og var redd. Redd for andre. Redd for meg selv. Det kom til et punkt hvor tvangsinnleggelse var et tema. Jeg ble aldri innlagt. Jeg har lenge følt at mange har trodd at jeg har hatt det mye bedre enn jeg faktisk har hatt det. Jeg følte også en periode at folk bare lagde egne teorier og at det da var sånn jeg hadde det. Hvorfor gjør vi slikt? Tror vi vet alt om hvordan en person har det? Ikke vet jeg, og det irriterer meg grenseløst at folk dikter opp teorier og at det da er slik den personen har det. Hva vet vi om hvor vondt en person har det inni seg? Eller hva de føler? INGENTING. Absolutt ingenting. Ja, men det finnes folk som har det mye verre . Hva vet vi? Det kan være like tungt for en å miste gullfisken sin, som det er for en annen å miste bestefaren. Aldri sammenlign noen andres smerte, med din egen. Barnevernet har på ingen måte hjulpet meg. De har ikke informert meg om hva som har foregått og har heller ikke hørt på meg de gangene jeg har sagt noe. Dem hadde så panikk om at jeg ikke gikk på skolen hjemme, selv fikset de ikke skoleplass til meg i Tromsø. Det har gått snart et år. Svært lite har skjedd. De fikk bekymringsmeldingen i januar, ti måneder senere kommer de og sier det er akutt. De bryter lover og regler selv, men med en gang jeg går fem minutter over samværstiden er det helt krise og en begrunnelse til at jeg ikke skal få se foreldrene mine mer? Barnevernet er til for å hjelpe barn. Eller er de? De skal høre på barnets ønsker mer enn noe annet, noe de i mitt tilfelle ikke har gjort i det hele tatt. De har så vidt pratet med meg. Jeg har aldri hatt følelsen av at de ville hjelpe. De har aldri gitt meg noen form for støtte, eller oppmuntring. De lager egne teorier. De mente moren min var alkoholiker, mens i virkeligheten hadde hun fått helgejobb på en bar. De oppfører seg som om de er mye bedre enn alle andre, at de kan gjøre hva som helst og slippe unna med det. Jeg skjemmes over barnevernet og måten de jobber på. De har ødelagt meg og min familie. Den dag i dag sliter jeg fortsatt veldig med å åpne meg og snakke om problemene, men er på bedringens vei. Jeg har vært dårlig på å ta imot den hjelpen jeg har blitt tilbudt. Jeg følte jeg kom til et punkt hvor alt bare hørtes helt latterlig ut, alt var bare mas. Jeg ble sliten av at folk pratet til meg. Jeg tenkte en stund at ingenting kunne hjelpe meg. At jeg var dømt til døden. Jeg har valgt å fokusere på de positive tingene. Det var kanskje bare et smil fra en fremmed på gaten, mot de tusen negative tingene, men det ene smilet holdt meg i livet. Jeg har kjempebra forhold til alle i familien og har ingen vonde tanker om det som har skjedd. Gjort er gjort og det er ingen annen vei enn fremover. Nå er jeg hjemme en helg i måneden. Tonje har fått flytte hjem, pappa har fått leilighet i Hammerfest, og mamma har også egen leilighet. Hjemmeskole er i prosess og for første gang på lenge kan jeg si det går fremover! Jeg fortsetter å kjempe og har ikke tenkt å gi meg! Takk for at du tok deg tiden til å lese :-)
Posted on: Sun, 03 Nov 2013 14:11:10 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015