I sentrum av verden, uheldigvis. Wenche Behring Breivik var også et offer etter 22 juli. Hun fikk kreft og hadde ett ønske på dødsleie. Advokatene hennes skulle prøve å etterleve dette ved å stanse bokutgivelsen om henne. Istedet valgte Aschehoug å lure alle og gi ut boka før de hadde sagt de skulle. Slik slapp de å måtte forholde seg til et dødsønske og norsk rettsvesen. Synes du dette er greit? Ikke engang i drømmenes verden tror jeg noen har hatt et slikt mareritt, ”sønnen din blir verdens verste massemorder og du får kreft”. Wenche Breivik var så ”uheldig” å havne i den bisarre virkeligheten som ingen normal nordmann, ikke engang i sine verste mareritt, hadde klart å fantasere opp. ”Jeg skal bare en tur på Elkjøp og kjøpe noe til datamaskinen”, var det siste hun hørte fra han. Man kan helt ufrivillig havne i sentrum av verden på grunn av noe eller noens påvirkning. Havner du i sentrum av verdens søkelys fordi sønnen din blir ”gæren” og utfører en av de sykeste og mest groteske handlingene verden har sett, kan man trygt hevde at livet til den personen ikke ble spesielt heldig. Det at Wenche Breivik ikke selv skal få lov å bestemme at hennes fortrolige samtaler ikke skal bli bokmateriale er uvirkelig, uheldig og uetisk. Måten et av Norges største og eldste forlagshus håndterer dette på, er en opptreden vi som nasjon burde holdt oss for god for – hvor er regjeri At Aschehoug bare kan dure på med sine kommersielle våte drømmer er avskyelig. På toppen av det hele får hun ikke engang anledning til å stoppe det rettslig, fordi Aschehoug kjører på slik at rettsvesenet ikke rekker å behandle det. Dette av tilsynelatende ren opportunisme. Det er skremmende og ikke minst kvalmende. Ikke nok med det, også mini-Marit kommer med bok, og Kagge forlag kaster seg inn i dansen rundt gullkalven. Åsne Seierstad tok kontakt med meg under en uke etter 22. juli i sin iver etter å få tak i Wenche Breivik. Jeg kjente ikke Wenche Breivik, jeg har heller aldri hatt noen form for kontakt med henne. Jeg bare hatet henne intenst i et øyeblikk, men bare til min samboer fikk meg på en helt annen tankerekke. ”Bare prøv og forstill deg hvordan hun har det”, sa hun til meg i bilen den 22.juli. Dagen etter rosetogene skrev jeg en tekst på Facebook, som fikk veldig mange andre til å tenke annerledes og til å uttrykke sin omsorg for moren. At jeg i dag får høre at det betydde noe for henne gjør meg veldig glad. At den teksten gjorde at vi ble en gruppe på 70 -80 000 mennesker på noen få dager, og gjorde at millioner av mennesker verden over fikk høre om at vi i Norge brydde oss om selv henne i de mørkeste dagene Norge har opplevd, gjør meg stolt - stolt av å være norsk. Det er bare så synd at hun selv, hovedpersonen i denne fine historien om Norge, ikke opplevde det slik. Hun levde sine siste timer vel viten om at hennes nei ikke var godt nok eller betydde nok, det synes jeg det burde ha gjort. Det kan ikke tas nok hensyn til ofrene etter denne tunge dagen - hvorfor tas det ikke hensyn til henne? Bør Aschehoug & Marit Christensen få inntektene av denne boka?
Posted on: Sat, 02 Nov 2013 08:59:26 +0000
Recently Viewed Topics
© 2015